Gryende tvil (Heftet)

Serie: Sønnavind 62

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 252
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Sønnavind
Serienummer: 62
ISBN/EAN: 9788202406066
Kategori: Romanserier
Omtale Gryende tvil

​Hilda er i sorg etter Ole Gabriels brå død, og Elise gjør sitt beste for å hjelpe henne gjennom den vanskelige tiden.
Ingjerd oppsøker Hugo og ber ham om en stor tjeneste. Men selv om han har sterke følelser for henne, klarer han ikke å si ja.
Elvira er lykkelig med sin Nils Christian, helt til det sakte, men sikkert går opp for henne at han også har sine mørkere sider.

I det samme kom ekspeditrisen tilbake med en praktfull aftenkjole i kornblå silke. «Jeg tenkte at denne ville passe.»
            Noen minutter senere kom Elvira ut av prøverommet. Hun så på tante Hilda, spent på hva hun ville synes.
            Tanten slo hendene sammen i begeistring. «Du er et syn, Elvira! Fortryllende! Elegant!»
            Elvira følte seg svimmel av glede. Hun hadde sett det selv i speilet; kjolen satt som om den var sydd til henne, og fargen sto til hår, hud og øyne. Hun kunne ikke ha funnet en bedre.
            Problemet var bare at den ikke var sort. Nils Christian kom ikke til å like det.


UTDRAG FRA BOKEN:
«Hugo?»
 Han snudde seg brått. Bak ham kom Ingjerd, i vinterkåpe med skinnbesetning, muffe og skinnlue. Han hadde ikke sett henne på flere måneder, ikke etter at hun hadde invitert ham til Nordstrand tre ganger og han hver gang hadde hatt en unnskyldning for å slippe unna.
 «Hallo, Ingjerd.» Han klarte ikke å møte blikket hennes. «Du er ute i kulden, du også?»
 «Jeg er her for å treffe deg.» Hun så alvorlig på ham. «Hvorfor unngår du meg? Jeg trodde vi kunne være venner?» Hun var sår i stemmen.
 Han følte seg skyldbetynget. Hun hadde rett; han hadde forsøkt å unngå henne, og de burde kunne være venner uten å legge annet enn vennskap i det. Problemet var bare at han følte også noe annet for henne, noe som var skremmende og farlig. Dette andre kunne bli så sterkt at han ikke klarte å stå imot. Og da måtte han slutte som teologistudent. En prest skulle være «ren». Det mente i alle fall han.
 Han burde ha invitert henne inn et sted hvor de kunne tatt seg en kopp varm kaffe, men han eide ikke penger. «Vil du bli med meg hjem? Vi har besøk av bestefaren min fra Eidsvoll, han vil sikkert være interessert i å høre om Røst.»
 Det var mulig hun ble skuffet, det var vanskelig å tyde ansiktsuttrykket hennes, men hun smilte og nikket. «Det vil jeg gjerne, selv om jeg ikke får snakket med deg slik jeg ønsket. Men vi kan prate mens vi går.»
 «Bestefaren min er kommet fordi vi har hatt begravelse i familien. Mannen til mors søster døde plutselig rett før jul.»
 «Så trist. Du har hatt en vond jul, da, skjønner jeg.»
 Han ristet skamfull på hodet. «Nei, vi har hatt det bra. Mor ville at vi skulle dra til Ringstad likevel, ellers ville bestefar bli skuffet. Hun ble igjen alene hjemme for å ta seg av tanten min. Hvordan har du hatt det i julen?»
 «Jeg har hatt det ganske spesielt. Mor og jeg ble invitert til en kusine av henne som bor i Søndeled like ved Risør, men jeg ville ikke, så mor dro alene.»
 Han så forundret på henne. «Hvorfor ville du ikke?»
 «Fordi jeg tror filletanten min hadde en baktanke med å invitere meg. Hun leter etter et høvelig gifte til sin sønn.»
 Hugo lo. «Klarer han ikke å finne noen selv?»
 «Ikke som er bra nok i tante Åstas øyne. Vi var der i julen i fjor, og da hang han etter meg hele tiden. Jeg har ingen følelser for ham. Derfor dro jeg ikke.»
 «Da forstår jeg hvorfor du ikke ville dit i år, men han kan jo ha funnet en annen.»
 «Jeg vet ikke. Han er ganske flott, så kanskje det. Han er seks og tyve, har en god utdannelse og en godt betalt stilling.»
 «Så du var helt alene i julen?» utbrøt han, og hadde vondt av henne. Faren så hun sikkert ikke noe til, hun hadde sagt at hun aldri ville se ham mer.
 «Nei, jeg ble invitert til å feire julen hos disponenten jeg leier hos, og familien hans. De er så utrolig søte mot meg.»
 Hugo kjente et stikk av sjalusi. Han hadde ikke glemt hva Ingjerd fortalte om sønnen til disponenten, han som hjalp henne med engelsken.
«Var det hyggelig?» spurte han, og hørte selv hvor anstrengt han var i stemmen.
 «Ja, julemiddagen var nydelig, og juletreet gikk helt til taket. Jeg fikk til og med presang. Denne muffen her,» la hun til og holdt den frem for at han skulle se ordentlig på den.
 Det gikk en støkk i ham. En slik skinnmuffe måtte koste en formue. Pleide rikfolk å gi så dyre gaver til leieboerne sine?
 «Han må være forelsket i deg,» datt det ut av ham.
 Hun lo. «Disponenten? Er du gal! Han er en halvgammel mann med måne.»
 «Jeg mente sønnen hans.»
 Hun svarte ikke straks, så kom det alvorlig: «Jeg er redd du har rett, derfor prøver jeg å holde meg unna ham. Det er selvfølgelig helt usannsynlig at han skulle mene alvor, foreldrene strever sikkert med å finne en vakker hustru av god familie til ham. Skal jeg være helt ærlig, låser jeg for sikkerhets skyld døren til rommet mitt hver kveld, men jeg tror neppe han ville våge å komme.»
 «Men du sa at han hjelper deg med engelsken. Da sitter dere vel i et rom for dere selv?»
 «Ja, det er et problem, men jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre for å unngå det. Jeg trenger hjelpen, dessuten ville jeg fornærme ham hvis jeg plutselig sa at jeg ikke trengte ham lenger.»
 «Du bør gjøre det likevel. For hans skyld.»
 «Hva mener du med det?»
 «Hvis du fortsetter å sitte sammen med ham, kan det gå så langt at han ikke klarer å stå imot fristelsen lenger. Siden du mener at foreldrene ville nekte ham å ekte en som står under dem i stand, vil det uansett skape problemer for ham. Da er det bedre å skuffe ham før han er blitt altfor opptatt av deg.»
 Hun så alvorlig på ham. «Jeg har en annen tanke, som jeg hadde tenkt å lufte for deg.»
 «Hva da?»
 «Jeg kan late som om jeg har forlovet meg.»
 Han snudde seg forskrekket mot henne. «Da lyver du jo!»
 «Er det ikke noe som heter nødløgn? Slik jeg ser det, er dette den eneste måten jeg kan få ham til å la meg være i fred på.»
 «Hvem skulle du ha forlovet deg med?»
 Hun smilte. «Deg, selvfølgelig. Jeg kjenner ingen andre.»
 Han ble glovarm. «Nå tøyser du. Du kjenner mange, både blant lærerne på Nordstrand skole og de du tok eksamen artium sammen med.»
 «Kolleger og klassekamerater, ja, men jeg mener en venn. En jeg er glad i.»
 «Du må ikke tøyse slik, Ingjerd.»
 «Jeg tøyser ikke, jeg mener det alvorlig. Jeg er virkelig redd ham, og jeg har ikke noe annet sted å bo. Han er oppdratt til å være en mann av ære. Han ville aldri legge seg etter en kvinne som var forlovet eller gift.»
 Hugo følte seg fullstendig fortumlet. «Men den dagen han ikke er der lenger og du skal bryte forlovelsen, kan du få dårlig rykte.»
 «Det bryr jeg meg ikke om. Kunne du tenke deg å gjøre det for min skyld?»
 Hugo kunne ikke annet enn å le. «Dette kan du umulig mene alvorlig, Ingjerd. Ingen forlover seg for å holde andre friere unna.»
 «Så kan jeg være den første.»
 Hugo svarte ikke. De var kommet frem til grinden, og han ville ikke risikere at noen hørte hva de snakket om. Han kunne ikke forlove seg med Ingjerd, om han aldri så gjerne ville.

Til toppen

Bøker i serien