Nikolai så rolig på politimannen som satt på den andre siden av bordet. Øynene hans var kalde og vurderende. Den spisse, krokete nesen over den lille, smale munnen ga ham et fugleaktig utseende. Den svarte uniformen satt stramt på den omfangsrike kroppen. Håret var stålgrått og stritt. Nikolai lente seg frem og foldet hendene på bordplaten. – Hvordan kan det ha seg, herr Ludvigsen, at du er i tjeneste for tyskerne? Jeg trodde ikke at du var en slik sviker, en overløper? Du burde ha holdt deg for god til å løpe tyskernes ærend. Du er en skam for hele bygda. Stemmen dryppet av forakt. Politimannen knep leppene sammen, og ansiktet ble rødt. – Pass kjeften din, herr Nordsæth. Jeg har kjent deg lenge, og vet hva du står for, men jeg trodde ærlig talt at du var for smart til å leke helt. Du skal være glad for at det er jeg som sitter her, og ikke en tysker. Men kanskje jeg skal be en av dem komme inn og bistå meg? Jeg kan love deg at det kan bli svært så ubehagelig. Nikolai kjente et stikk av frykt, han hadde hørt om metodene det tyske statspolitiet tok i bruk for å få folk til å snakke. – Det må du gjerne gjøre, men det vil ikke hjelpe deg stort, sa han rolig. – Svar meg på hva du vet om våpnene som ble funnet i den gamle jakthytta di. Hva skulle du bruke dem til? Hvem skulle ha dem? Jo fortere du forteller sannheten, desto fortere slipper du ut herfra. Nikolai lente seg tilbake og så på ham. – Du har ikke myndighet til å slippe meg fri herfra, men jeg kjenner ikke til noen jakthytte eller våpen. Det er sant at jeg har, eller rettere sagt hadde, en liten jakthytte inne på fjellet, men den raste sammen i fjor vinter. Tror du virkelig jeg er så dum at jeg ville skjule våpen i min egen hytte? Nikolai ristet oppgitt på hodet. – Er det Oddvar Sørmoen som har kommet med disse påstandene? Han har vært ute etter meg lenge, uvisst av hvilken grunn. Kanskje du heller skal ta en prat med den jyplingen? Han går rundt i bygda og brisker seg med at han er nazist, fnyste han. – Men det har ikke slått deg at det er Oddvar som juger dere huden full for å få mistanken bort fra seg selv? Nikolai satte blikket i Ludvigsen. Politimannen vred på seg og så vekk et øyeblikk. – Oddvar Sørmoen har aldri gitt oss grunn til å tvile på hvor han står. Jeg kan ikke si at jeg liker ham personlig, men hvorfor skulle han forråde oss? Nikolai trakk på skuldrene. – Han kan virke dum, men han er lurere enn han ser ut til. Hvor godt kjenner du ham egentlig? – Jeg forstår virkelig ikke hva han har med dette å gjøre, bortsett fra at det var han som fant våpnene. Politimannen ristet på hodet og reiste seg. Han stakk hendene i lommene og gikk bort til vinduet. Der sto han en stund og kikket ut, før han snudde seg, gikk tilbake til skrivebordet og satte seg. Han nølte litt før han sa noe. – Du sier at hytta ikke er di, men vet du hvem som eier den?

Til toppen