Tova kunne ikke ro. Hun plasket hjelpeløst med årene, slik at de begge ble våte. Men Agnis sa ingenting på det. Kan hende kunne hun ha gitt henne et velment råd, men hun gjorde ikke det heller. Det hadde ingen hast, og de kom seg vel hjem til sist. Og var de ikke fremme før hun var ferdig med fisken, kunne hun ta over årene.

Agnis kastet fiskeavfallet på vannet. Det var ikke nødvendig å ta vare på det nå. Om vinteren ga de det til krøtteret. Kokte løyping av hodet, innvollene, høyrusk og det de ellers måtte ha for hånden for å spe på vinterfôret.

«Det ser sannelig lettere ut å ro enn det i virkeligheten er,» bemerket Tova mellom sammenbitte tenner. Hun var om mulig enda rødere i kinnene enn hun hadde vært da garnet ble dratt. Håret lokket seg og klebet seg til pannen under skautkanten. Det glinset i svette.

Agnis skottet på henne og humret. «Alt man kan og er vant til å gjøre, er vel enkelt. Du får ha på minnet at vi aldri har hatt en dreng på Skogsjø som har hjulpet far med tungarbeidet. Han har bare hatt mor og meg.» En gang hadde han sagt at Agnis var jevngod med en hvilken som helst dreng. Hun hadde trodd det var sagt i skjemt. Nå først slo det henne at han kan hende hadde ment det. Kanskje burde hun ha tatt ordene hans til seg istedenfor å le dem bort.

«Du gjør både kvinnfolkarbeid og mannfolkarbeid.»

«Jeg har aldri hatt noe valg,» sa hun, som sant var. Og likevel hadde folk en formening om henne som udugelig i selv det enkleste arbeid. Om det var som følge av en misoppfatning eller av foreldrenes påstand, hadde hun fortsatt ikke fått klarhet i. Men mora hadde forsøkt å sykeliggjøre henne. Det var gjort med ord, selv overfor henne. Med påstander om at Agnis ikke kunne gjøre dette eller hint, i alle fall hvis hun utsatte seg for å møte på folk.

«Vi har ikke kommet oss mer enn noen alner,» utbrøt Tova og speidet mot Skogsjø. «Likevel gjør det skikkelig vondt i håndflatene allerede.»

«Nei, ikke slipp årene!» utbrøt Agnis da hun så tausa gjøre nettopp det, og gni håndflaten mot bukselåret.

Tova kastet seg etter åren som gled ut av tollepinnen. Reiste seg så fort at båten bikket fra side til side. Hun klamret seg til ripa med den ene hånden mens hun strakte seg etter åren som allerede duppet i vannflaten. Agnis humret mens hun støtte imot på den andre siden. Prammen bikket faretruende idet Tova mistet fotfestet og ramlet uti. Agnis hørte det lave plasket og tausas gisp. Hun så Tovas oppspilte blikk, som om det hadde vært helt utenkelig for henne at noe slikt kunne hende, og våte krøller som stakk opp. Da brast Agnis i latter. Skautet fløt ved siden av henne, og åren var enda lenger unna. Vugget i dønningene fra kroppen, som hadde laget uro i den ellers så stille vannskorpen.

Agnis byttet raskt side i prammen. «Rekk meg hånden din, så skal jeg hjelpe deg,» sa hun og strakte seg utover.

Tova plasket rundt seg. Det så ut som om hun ikke helt klarte å avgjøre om hun skulle ta Agnis’ utstrakte hånd eller strekke seg etter åren. Så gjorde hun seg til og satte opp et forskremt uttrykk mens bevegelsene hennes fikk både prammen og åren til å vike. Hun utstøtte lyder som var en blanding av latter og hikst.

«Som du tøver,» skrattet Agnis. «Det er dypt her, og langt kaldere vann enn innmed land. Du kommer til å fryse sott på deg om du ikke kommer om bord igjen snart. La åren være. Vi får tak i den etterpå.»

Tova dukket under, men kom opp igjen like snart. Agnis syntes hun drev det litt vel langt. Det var ikke like artig lenger. «Kom nå. Svøm mot meg,» sa hun alvorlig.

«Hjelp …» Det kom som en gurglende hvisken.

Agnis kjente frosten risle nedover ryggraden. En kort stund stirret hun målløst på Tova. «Kan du ikke svømme?» utbrøt hun da tausa igjen forsvant i det sorte vannet. Tanken hadde ikke så mye som streifet henne, for Tova hadde både titt og ofte dukket seg under mens hun vasket svetten av kroppen etter lange arbeidsdager. Hun kunne ikke minnes om hun noen gang hadde sett henne flyte, men kan hende hadde hun ikke det.

Vantro innså hun at Tova ikke ville komme til overflaten igjen. Hun så bare det hvite i øynene hennes mens hun langsomt sank dypere.

Til toppen