| Forfatter: | Anne Marie Meyer |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2014 |
| Antall sider: | 256 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Odelsjenta |
| Serienummer: | 44 |
| ISBN/EAN: | 9788202430719 |
| Kategori: | Romanserier |
Omtale Håpets kraft
Kajsa og Ragna satt foran peisen og pratet da Pekka kom farende inn. Ragna stivnet da hun så opp og møtte blikket hans. Skjegget var hvitt av frost, og kinnene røde.
– Hva gjør du hjemme nå? spurte Kajsa og stirret forundret på ham.
– Du må bli med meg, sa Pekka og stirret på Ragna. – Herr Wang og Jørgen er på vei hit. Kanskje lensmannen også. Skynd deg, jeg skal forklare senere. Kle godt på deg, det er kaldt ute.
UTDRAG FRA BOKEN:
Fullmånen la skogen i et hvitt, kaldt skinn og ga de to som strevde seg frem gjennom snøen nok lys til å se hvor de gikk. Brått skar et gjennomtrengende hyl gjennom luften. Ragna stanset og hev etter pusten. Frykten for rovdyr lå dypt i henne. Det var noe trolsk og forgjengelig over det klagende, sørgmodige ulet som hadde skremt mennesker til alle tider. Uhyggen krøp innover henne. Skogen var full av rovdyr, visste hun, men det var første gang hun hadde hørt dem så nær. Tenk om ulven hadde fått teften av dem og lå på lur, klar til å angripe dem?
De hadde gått lenge nå, og hun begynte å bli sliten. Jørgen stanset han også, da et langt og vilt hyl flerret gjennom skogen på nytt. Han ble stående og lytte vaktsomt med hånden på geværet før han snudde seg mot henne.
– Det er ingen fare, vargen er langt borte.
– Er du sikker?
– Ja, det er jeg. Ikke vær redd. Dessuten har jeg gevær med, om den skulle komme for nær.
– Er det langt igjen, dit vi skal?
– En times tid til, vil jeg tro. Vil du hvile litt? Han så vurderende på henne.
– Det går fint, jeg ble bare urolig. Vi går videre. Jeg har slett ikke lyst til å treffe på ulven, sa hun med en liten latter.
– Da fortsetter vi. Hold deg tett bak meg, sa Jørgen før han begynte å gå igjen.
De hadde gått en halv times tid da Ragna ble var en bevegelse inne mellom trærne. Hun så seg skremt rundt, myste inn mellom de snøkledde greinene. Plutselig så hun skyggen av noe som snek seg langsomt mellom trærne. En grein svaiet og drysset snø ned på bakken. Hun våget knapt å puste. Hun hadde sett den. Ulven! Det var hun sikker på. Hun svelget. Halsen snørte seg sammen og munnen ble tørr. Hun nappet Jørgen i jakken.
– Jørgen, hvisket hun. – Jeg så ham, vargen.
Jørgen stanset og så på henne.
– Hvor?
– Der inne, mellom greinene. Hånden skalv da hun løftet den og pekte.
Jørgen rynket pannen og ble stående og myse mot den mørke skogen.
– Er du sikker på at du så ham?
– Ja, sa hun så lavt at det knapt kunne høres. Hjertet dunket i brystet.
– I så fall er han forsvunnet nå. Jeg kan ikke se noe, sa Jørgen og snudde seg mot henne igjen. – Det er best vi forter oss, det er ikke langt igjen nå.
Terrenget ble brattere og stien smalnet. Ragna var stadig på vakt. Følelsen av at vargen fremdeles holdt øye med dem, ville ikke forsvinne. Terrenget flatet seg ut igjen, og like etter skimtet hun omrisset av en klynge med hus som lå badet i månelyset.
Da de kom nærmere, skimtet hun et svakt lys i det ene vinduet. Hun pustet lettet ut. Endelig! Kreftene var i ferd med å ta slutt, og nå merket hun hvor kald hun var. Kinnene var stive av kulden, og det stakk i brystet hver gang hun trakk pusten. Bare hun nå ikke ble syk igjen, tenkte hun. Hun ville nødig bli sengeliggende hos fremmede.
Jørgen stanset.
– Da er vi fremme, sa han og smilte. – Her er du trygg, Torger finner ikke veien hit.
– Er du sikker?
– Ja, i alle fall inntil vi finner en bedre løsning, er dette et bra sted å skjule seg på.
– Hvem bor her? undret Ragna. – Og hva om de ikke vil ta imot meg?
– Det får du snart se. Du er velkommen hit, det vet jeg. Det er gode mennesker som bor her. Jørgen smilte lunt. Brått forsvant smilet, og han ristet nesten umerkelig på hodet. – Bli stående der du er, hvisket han.
Ragna stivnet, det var som om føttene var limt til bakken. Stiv av redsel så hun Jørgen som langsomt løftet geværet, spente hanen og skjøt.
