Julie kikket fortvilet rundt seg. Hvor var Andrew? En klam redsel la seg over henne. Lå han et eller annet sted på gaten uten å kunne røre seg? Tråkket ned av alle de vettskremte menneskene som stormet forbi for å komme i sikkerhet? Julie svelget og skjøv den grusomme tanken vekk. Hun la armene om hodet til Sunniva for å beskytte henne, lukket øynene et øyeblikk og trakk pusten. Det var som en vond drøm hun håpet hun snart våknet fra. Men skrikene og de løpende føttene som trampet mot bakken, var et våkent mareritt hun ikke kunne flykte fra. Julie hadde aldri opplevd noe så fryktelig noen gang. Sunniva, som lå livløs i fanget hennes med armen brukket. Krigen i Europa, som hun bare hadde hørt om via Rakel, avisene og radiosendingene, hadde innhentet dem. Den trygge tilværelsen var borte, nå var det frykt og usikkerhet som rådet. Hun skvatt da Sunniva ynket seg og blunket svakt. Så slo datteren øynene opp og stirret forvirret rundt seg før hun møtte blikket til Julie. – Hva er det som skjer, mor? Øynene som stirret inn i Julies var store og redde. – Hvorfor ligger jeg her? – Ikke anstreng deg, vennen min. Det er ikke farlig. Jeg skal få deg til lege, men vi må finne Andrew. Klarer du å gå, tror du? sa Julie mykt. Sunniva nikket svakt og prøvde å reise seg, men sank tilbake i morens armer. – Jeg klarer ikke, det gjør så vondt i hodet og armen, sa hun og begynte å gråte. Julie strøk henne trøstende over håret. – Du har brukket armen, og du har et sår i hodet, men det vil gå bra. Andrew kommer nok snart. – Hvor er han? sa Sunniva. – Jeg vet ikke, han ble borte blant alle menneskene, sa Julie og skottet rundt seg. Hun håpet Andrew kom snart, ellers ble hun nødt til å bære datteren selv, og det maktet hun ikke. Sunniva var femten år, og selv om hun var slank, var hun for tung for henne. Klarte hun bare å gå litt selv, kunne hun støtte henne. Lettet så Julie at menneskemengden hadde minket noe, men fremdeles var det fullstendig kaos. Hun skottet ned på Sunniva, som lå med lukkede øyne. Julie røsket forsiktig i datteren. Det varte et øyeblikk, så slo hun øynene opp. – Du må prøve å gå, Sunniva, jeg skal støtte deg. Vi kan ikke bli her. Du må til lege, og hvis de begynner å bombe ... Julie orket ikke si mer. Hun rev av seg halstørkleet. Sunniva skrek da hun la armen i tørkleet for å gi den støtte. Det fikk holde til de kom til legen. Hun måtte ta sjansen på at Sunniva bare hadde en lett hjernerystelse, det var tydelig at det var armen som gjorde mest vondt. Julie reiste seg og så at strømpene var revet i stykker og blodige. Såret i kneet gjorde vondt, men det hadde sluttet å blø. Hun bet tennene sammen og hjalp datteren opp. Sunniva gråt av smerte da Julie la armen om henne og de begynte å gå. En fremmed kvinne stanset og så medlidende på dem. Julie møtte blikket hennes. – Hvordan går det med henne? sa hun og så på Sunniva. – Takk, det går nok bra. Hva med Dem, er De skadet? – Nei, men jeg har mistet barnet mitt. De har vel ikke sett en liten jente med blå kåpe? Hun er fem år gammel, med lyse krøller. – Nei, det har jeg ikke, sa Julie og kjente et vondt stikk i brystet. – Jeg håper De finner henne, sa hun. – Ja, hun kan ikke være langt unna, sa kvinnen gråtkvalt før ansiktet ble fordreid av sinne. – Disse forbannede tyskerne, skrek hun og spyttet på fortauet. – Hva har de her å gjøre? Se hva de har stelt i stand. – Vær forsiktig med hva De sier, sa Julie forskrekket og kikket seg rundt. Folk stirret engstelig på kvinnen før de fortet seg videre. – De kan bli arrestert for de ordene der.

Til toppen