I unåde (Heftet)

Serie: Gjenklang 8

Forfatter:

og

Forfatter: og
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2021
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Gjenklang
Serienummer: 8
ISBN/EAN: 9788202693596
Kategori: Romanserier
Omtale I unåde

Von Tillisch-huset lukter av edelgran og krydret bakst, og Ella er endelig forlovet med Lucas. Men julefreden varer ikke lenge. Ella må reise en kort tur til Eina, selv om fru Euphemia har gjort det klart at hvis hun drar, brytes forlovelsen. Da hun ankommer bygda, blir situasjonen med Espen mer og mer innviklet. Og klokken tikker.

Tankene hennes ble avbrutt av en som banet seg bredskuldret forbi så Ella nesten gled på skiene.

«Ikke lat som du bryr deg,» snerret Espen, så lavt at bare hun og Astrid kunne høre det. Kinnene hans var frostbitte, og det lyseblonde håret sto til alle kanter. «Du er her bare på grunn av leia.»

«Det var ikke Signe som dro til Drøbak for å forspille stillingen min og lyve om at et familiemedlem lå for døden!» glapp det ut av henne før hun rakk å besinne seg.

Til toppen

Andre utgaver

I unåde
Bokmål Ebok 2021

Flere bøker av Nora Dåsnes og Hannah Mileman:

Utdrag

Mørket vek for dagslys, og snøfallet stanset. Engene og åkrene var dekket av hvitt, og det var ingen spor å se på vei mot hovedgaten. Nyhetene spredde seg raskt i bygda, og innen Holter-familien nådde jernbanestasjonen, hadde flere samlet seg. Noen med hunder, andre med varme pledd kastet over armene og flasker med buljong. Noen gikk på truger, noen på ski, og noen hadde bare støvler og gamasjer. Det var rørende å se alle samlet slik, og Ella tok seg i å lure på om noe slikt ville vært mulig i byen. Arbeiderbevegelse, kvinnekamp og festligheter var det kanskje mer av, men Kristiania var ikke ett samfunn, men hundrevis. Om ett menneske forsvant i byen, gikk det ubemerket hen. I Eina samlet hele bygda seg og lette.

Tankene hennes ble avbrutt av en som banet seg bredskuldret forbi så Ella nesten gled på skiene.

«Ikke lat som du bryr deg,» snerret Espen, så lavt at bare hun og Astrid kunne høre det. Kinnene hans var frostbitte, og det lyseblonde håret sto til alle kanter. «Du er her bare på grunn av leia.»

«Det var ikke Signe som dro til Drøbak for å forspille stillingen min og lyve om at et familiemedlem lå for døden!» glapp det ut av henne før hun rakk å besinne seg.

Han bet tennene sammen, men sa ikke mer. Med et siste hardt blikk på dem gled han videre på skiene dit faren sto og snakket med en gruppe menn.

«Herregud, Ella,» hvisket Astrid. «Kanskje vi skal lete et sted med mindre folk?»

«Unnskyld,» sa Ella, men følte seg ikke det spor forlegen. Tvert imot følte hun seg ganske fornøyd med å ha fått ham til å holde munn. «La oss gå.»

«Vi drar lenger opp i holtet og ser!» ropte Astrid til Per og veivet med skistaven.

«Vær tilbake her om en time!» ropte han tilbake.

Sammen la de i vei mot skogen. Ella hadde ingen anelse om hvor de skulle begynne å lete, men Astrid virket målbevisst.

«… Astrid? Hvor er vi på vei?»

«Å,» sa søsteren og tok blikket fra de mørke grantrærne. «Altså … jeg tenkte kanskje hun … at hvis hun også … så kanskje jeg vet hvor hun har dratt.»

Ella ventet til de hadde kommet et stykke inn i skogen før hun tok Astrid i armen. «Astrid, vent litt. Hvis hun også hva? Dratt hvor?»

En stillhet la seg mellom dem. Skogens vanlige trøst av fuglesang, vindsus og sildrende bekker var borte. Det var en tung desemberdag der skydekket møtte bakken og alt var knugende og utslettende hvitt.

«Astrid, har dette noe med Jens å gjøre?»

Søsteren nikket.

«Hva gjorde han mot deg?»

Søsteren skar en grimase og spiddet snøen med skistaven. De var omringet av små hull før hun snakket. «Et par av venninnene mine sier Jens drikker og bare vil opp i skjørtene på jenter, men jeg trodde de bare var ute etter å fare med sladder. Hver gang vi møttes på dansen, var han alltid så hyggelig og høflig. Jeg trodde ikke … Men etter at vi kysset hverandre …» De varme, brune øynene gløttet opp på Ella. «Å, du må ikke tro for vondt om meg.»

«Astrid! Jeg vil høre hva Jens Mortensen har gjort, ikke du!»

«Ja vel,» snufset hun og dro votten under nesen. «Jeg møtte ham på tomannshånd, og den første gangen gikk det fint. Jeg syntes kanskje han ble litt ivrig når vi kysset, og jeg likte ikke alle spøkene hans. De … de fikk meg til å føle meg dum. Men jeg var så forelsket! Jeg møtte ham igjen, og han … han var bare slem.»

«Hva mener du?»

«Han ville til sengs med meg, men jeg sa nei. Han ble sint og kalte meg … stygge, fæle ting. Jeg vil ikke engang si dem! Jeg ville selvfølgelig bare vekk, men han lot meg ikke gå, og jeg ble skikkelig redd. Ikke før jeg begynte å gråte, slapp han meg.»

Ella måtte samle seg for å finne stemmen igjen. «Men han gjorde ikke noe … han skadet deg ikke?»

Astrid ristet på hodet. «Men han må ha sagt noe til de andre guttene etterpå, for alle begynte å unngå meg, eller spytte etter meg. Jeg sluttet å dra på lørdagsdansen fordi …» Øynene hennes fyltes med tårer. «Det var uansett ingen som ville danse med meg lenger. Bare fordi jeg var dum og ble med ham på tomannshånd, når jeg ikke engang ville gå til sengs med ham.»

«Men Astrid,» sa Ella og la armene klossete om henne. Det var et rot av ski og staver, men hun fikk til slutt holdt den lille jenta inntil seg. «Det skal da gå an å møte en gutt på tomannshånd uten å gå til sengs med ham. Jens er helt klart en tulling. En ekkel, grov, skjendig tulling.»

«Unnskyld,» smilte søsteren og tørket tårene sine.

«Hvorfor sier du unnskyld?»

«Jeg vet ikke. For å gråte?»

Ella sukket og viklet seg løs. «Men … tror du Signe kan ha …?»

«Du så dem da utenfor kirken, du òg? Og jeg har sett dem sammen før også. En gang i november, på lørdagsdansen, og ...» Hun svelget. «Jeg prøvde jo å si det til Signe, at han ikke var til å stole på. Men hun ville ikke høre på meg. Jeg tror kanskje det var noe med alle historiene Espen fortalte om deg også. At hun tenkte at jeg ikke var til å stole på heller.»

«Det skulle ikke gå utover deg.»

«Det gikk fint rett etter at du dro,» sa Astrid. «Men da Espen kom tilbake fra Drøbak, og utover sensommeren, så var det annerledes. Det var jo det eneste folk snakka om en stund, om hva du holdt på med i Kristiania.»

«Virkelig?» sa Ella og kjente på den samme svimmelheten som hadde rammet henne inne hos fru Kleppe og nabokonene.

Til toppen

Bøker i serien