Vinden tok tak i gardinene og blåste dem inn i stuen. Gjennom det åpne vinduet kunne Julie se månen som hang over hustakene og lysene fra leilighetene i gården på andre siden av gaten. Sjokket over å se moren og Günther bli ført bort, satt fremdeles i kroppen. Hun hørte stemmene fra de andre, men klarte ikke å oppfatte ordene, slo armene om seg og lukket øynene. Hun frøs, men kulden kom fra et sted inne i henne. Den kjølige vårvinden strøk over ansiktet som et kjærtegn, som om den ville ta vekk den lammende fortvilelsen som fylte henne. Tårene sved i øynene. Hvorfor hevnet Marie seg på denne måten? Hva hadde hun å vinne på det? Og hva med moren? Hun var ingen ung kvinne lenger, hvordan skulle hun komme seg gjennom dette? Hun hadde sett fortvilelsen og ydmykelsen moren følte da håndjernene ble festet rundt håndleddene, før politimennene dro henne med seg. Dette føltes som et mareritt. Plutselig kjente hun Andrews armer rundt seg. – Kom og sett deg, sa han lavt. – Marie vil gjerne snakke med deg. Julie snudde seg mot ham. – Jeg forstår ikke hvordan hun kunne gjøre dette mot sin egen søster. At hun lenge har villet ha Günther arrestert, vet jeg, men mor? Det kommer til å ta livet av henne. Stemmen var hes av tilbaketrengt gråt. Samtidig kjente hun at hun ble sint. – Jeg forstår at du er skuffet og lei deg, men snakk med henne, sa Andrew. Julie nikket. – Jeg skal høre hva hun har å si, men etterpå skal hun gå. – Ja, det skal hun, men kom nå. Marie snudde seg mot dem da de kom og satte seg. Den dempede belysningen og de tente stearinlysene på bordet ga rommet en intim og varm atmosfære, men nå virket det påtrengende og falskt, tenkte hun. Lilly og Aleksander hadde trukket seg tilbake. Marie så rolig på henne da hun la hendene i fanget. Et øyeblikk var det stille, før Marie tok ordet.

Til toppen