Dina stirret skrekkslagen etter Johan der han ruslet over tunet og forsvant inn i stallen. Hvor mye visste han om henne? Hun slo armene om seg og ble stående som frosset fast til trappen, mens hun prøvde å få kontroll over redselen som fikk brystet til å snøre seg sammen. Hanna kom gående over tunet, bærende på en kurv med egg. Hun stanset og så granskende på henne. – Er alt i orden med deg? Du er så blek. Dina hørte bekymringen i stemmen hennes og kjente at hun ble rørt over omtanken. Det var sjelden noen bekymret seg for hennes ve og vel. Ikke at de hadde grunn til det heller, hun hadde hatt det bra, hadde aldri hatt noe å klage over. Nå var det brått blitt annerledes. Tanken på at det var hun selv som hadde insistert på at Johan måtte bli etter at slåttonna var over, var beklemmende, men hun hadde aldri tenkt på at han kunne vite hvem hun var. Hadde han visst det hele tiden, tro? Dina tvang frem et smil. – Jeg har det fint, Hanna, gå bare tilbake til arbeidet ditt, du, sa hun. – Jeg har arbeid som venter, jeg også. Dina snudde seg og hastet inn i stuen, lukket døren og gikk bort til vinduet. Der dro hun gardinen forsiktig til siden og skottet ut. Hun pustet lettet ut da Johan ikke var å se. Hun slapp gardinen på plass, snudde seg og ble stående og se fraværende ut i rommet mens tankene svirret i hodet på henne. Hvis Johan gjorde alvor av trusselen om å fortelle Nikolai hvem hun var, var dagene hennes på Nordsæth omme. Det var hun ikke i tvil om. Men hvor mye visste han? Det måtte hun finne ut av, og eneste måten å gjøre det på, var å gjøre som han sa og møte ham samme kveld. Hun måtte lure det ut av ham. Selv om det bød henne imot, visste hun godt hva hun måtte gjøre. Johan var ikke dum, derfor måtte hun oppføre seg som vanlig. Han måtte ikke få noen mistanke om at hun prøvde å lure ham. Deretter måtte hun finne en måte å bli kvitt ham på. Hun knep leppene sammen. Det var Johan som skulle forsvinne fra gården, ikke hun. En slags ro falt over henne. Hun trakk pusten og gikk ut på kjøkkenet for å planlegge dagens middag sammen med kokka. Deretter måtte hun ta en tur på stabburet for å se over matbeholdningen. Det hadde minket kraftig på kjøtt og pølser, men snart begynte slaktingen, og da ble matlageret fort fylt opp igjen.

Til toppen