Det var onsdag, og Blanca satt i det grønne rommet, da Aaron kom til teateret. Han så trøtt ut.

«Sover du ikke om nettene?» spurte hun.

«Jeg klarer ikke slutte å bekymre meg, Blanca. Du sier at du skal finne en løsning for teateret, og jeg vil så gjerne tro deg, men jeg forstår bare ikke hvordan det skal gå til.»

Blanca delte i høyeste grad hans bekymringer, men det kunne hun ikke si. Hennes oppgave var å berolige ham. «Jeg har et par forslag,» sa hun derfor og smilte selvsikkert. «Så du kan sove rolig om nettene, slik at du er uthvilt til premieren.»

Aaron lyste opp. «Er det sant? Kan du fortelle mer?»

«For øyeblikket er det best om jeg holder det for meg selv.» Hun bøyde seg frem og klappet ham på hånden. «Bare stol på meg.»

«Hva skulle jeg gjort uten deg, Blanca?»

Han reiste seg og gikk tilbake til kontoret sitt. Blanca lukket øynene. Sannheten var at hun ikke var nærmere en løsning enn det hun hadde vært for en uke siden. For hvordan i alle dager skulle hun skaffe penger til å reparere taket? Det var snakk om store summer, og selv hadde hun så vidt nok til mat. Nå hadde hun dessuten løyet for Aaron, og det føltes ikke bra, det heller. Burde hun bare erkjenne tapet, først som sist? Før Aaron hadde brukt opp det siste han hadde på å betale skuespillernes lønninger? Før de brukte mer tid på å øve inn et stykke som aldri ville bli sett av et publikum? Ja, trolig burde hun det. Men det var ikke slik hun var. Hun måtte redde teateret – om det så var det siste hun gjorde!

Men det handlet ikke bare om å holde et løfte. For hver øvelse ble hun bare mer og mer overbevist om at det var på scenen hun hørte hjemme. All frykt og usikkerhet var som blåst bort, og hun kunne nesten ikke vente til de skulle sette opp det neste stykket, der hun fikk spille en annen rolle enn seg selv. Hun ville få lov til å tolke rollen på sin måte, bli oppslukt av historien og leve seg inn i manuskriptet. Men uten penger til taket ville det ikke bli noen forestillinger i det hele tatt.

Så var det dette som Noah hadde nevnt om å sette opp forestillingen et annet sted. Hun hadde ikke mer enn tenkt tanken, før Oda kom inn i rommet.

«Var ikke de gamle teaterscenene utendørs?» spurte Blanca.

«Det stemmer. De første greske teatrene var uten tak.» Oda så granskende på henne. «Hva er det du pønsker på nå?»

«Hva om vi kunne ha spilt de første forestillingene utendørs? Det er jo ikke så kaldt i begynnelsen av september. Da hadde vi kjøpt oss mer tid, og kan begynne å tjene penger til å reparere taket.»

Oda så skeptisk ut. «Du vet at vi bor i Bergen? Hva om det bøtter ned?»

Blanca måtte tilstå at hun ikke hadde tenkt på det.

«Og hvor finner vi en stor nok plass? Man kan jo ikke bare bygge en teaterscene hvor som helst. Det må vel nesten gjøres på en privat eiendom.»

Blanca sukket. «Jeg sier ikke at forslaget er fullkomment, men det er i hvert fall noe å tenke på.»

Oda så medfølende på henne. «Du vet det bare er fire uker igjen, ikke sant?»

«Ikke si det, jeg får vondt i magen. Og du får heller ikke si til Aaron at jeg ikke har en bedre plan.»

«Vi kan ikke fortsette å føre ham bak lyset i all evighet heller. Men jeg skal gi deg denne uken.»

«Denne uken!» utbrøt Blanca. «Det er jo allerede onsdag. Du er nødt til å gi meg mer tid. Vær så snill!»

Oda ristet oppgitt på hodet. «Så får du til neste onsdag. Etter det forteller jeg Aaron sannheten.»

Til toppen