Willy Ustads bestselger er tilbake!
Les utdrag fra «Fire søsken»
Fire søsken tok boklesere over hele landet med storm da den ble lansert i 1992. Willy Ustads romanserie ble en kjempesuksess med svimlende 1,6 millioner solgte bøker, og nå gis den endelig ut på nytt – til glede for flere lesere!
Fire søsken, fire skjebner
– formet av krigens ubarmhjertighet
Før Willy Ustad gikk bort i påsken, rakk han å glede seg over at Fire søsken skulle gis ut på nytt – i ny drakt. Serien, som skildrer etterkrigsårene gjennom sterke familiehistorier og levende tidsbilder, betydde svært mye for Willy, og han så frem til at fortellingen skulle finne veien til nye lesere.
Fire søsken er en sterk og tankevekkende familiesaga fra etterkrigstidens Norge – en gledens tid, der landet skulle gjenreises, men også en tid for oppgjør med mørke synder. Gjennom kjærlighet og svik, vennskap og strid følger vi fire unge søsken på deres ulike livsveier.
Første bok er i salg 22. mai!
Om serien
Trondheim, 7. mai 1945: Byen nærmest dirrer av spenning og forventning. Den tyske diktatoren er død, og ryktene hvisker om at krigen er over.
Men det er ikke alle som kan glede seg over tanken på fred. Unge Lea Karlsbru er høygravid, og merker at fødselen er i gang. Mens folk jubler i gatene, er hun på desperat leting etter et sted å føde barnet. Men det må skje i skjul, for barnefaren – og hennes livs kjærlighet – er en ung tysk soldat …
Storesøster Berit leter fortvilet etter Lea, samtidig som hun må fullføre sitt siste oppdrag for motstandsbevegelsen. Uvitende om at lillesøsteren kjemper for livet i et kummerlig loftsrom, er krigsprofitøren Arnodd opptatt med å sikre sine stjålne rikdommer på et lager rett under henne. Yngstebror Brynjar har ingen sett siden han dro på hvalfangst før krigen.
Hva vil fremtiden bringe for de fire søsknene, etter fem krigsår preget av frykt, savn og farlige hemmeligheter?
««Må leses! En sår og ærlig fortelling der skjebner flettes sammen i en intens nedtelling mot freden.» »
«Utrolig spennende! Sidene flyr av sted, og persongalleriet og settingen er perfekt.»»
Utdrag fra første bok i Fire søsken
Morgensolen var rød og iskald, og Lea så smaløyd opp på den og visste at før den gikk ned, måtte hun ha funnet et sted å føde – eller et sted å dø.
Mens den røde solen skar seg ned i gatene og viste fram de skitne fortauene, sto hun med ryggen mot en murvegg, der illusjonen av varme ble forsterket av de røde teglsteinene, strakte ansiktet mot solen og lukket øynene.
Hun hadde ikke våget seg ut på fortauet mens natten lå svart i portrommet og skremte henne med lyder av skritt og lavmælte samtaler.
Hun holdt et tak i den tynnslitte kåpen, trakk den så langt fram over magen som den kunne rekke. Det var en måned siden den hadde rukket helt rundt henne, og mer enn fem måneder siden hun hadde begynt å merke blikkene på seg.
Hun hadde kjent det som om disse blikkene brente tvers igjennom henne, som om de kunne se tyskerungen hun bar.
En sur kvalme steg i halsen og minnet henne på at det hadde skjedd noe med henne i natt. I mørket i portrommet hadde hun merket hvordan magen forandret form, som om selve kulen på den ség nedover.
Hun visste hva det betydde – barnet hadde snudd seg.
Fødselen måtte komme snart. Lea kjente den nærme seg – som et stup ut i mørket.
Hadde hun bare hatt et sted, et hvilket som helst sted!
Hun visste ikke hvor lang tid hun hadde på seg, hun hadde ikke kommet seg til å snakke med noen om slikt.
Smerten hogg med ett i ryggen hennes, hardt og brått, som om noen hadde kastet en stein på henne.
Kanskje var det det de kom til å gjøre – hun visste ikke.
Hadde hun bare hatt et sted – et sted å skjule seg, et sted å føde. Eller et sted å dø fra alt. Døden var også en utvei, lett og lokkende.
Det dirret en liten redsel i henne – hun hadde aldri tenkt på døden som en venn. Hun strakte ansiktet grådig mot solen og hvilte føttene ved å stå på én fot om gangen. Hun hadde sko av fiskeskinn med limt papirsåle og raggsokker som var rekket opp og strikket på ny. Hun hadde brukt dem en måned, og de hadde mistet all form, hang som sjaskete vedheng rundt føttene uten å gi støtte.
Det gjorde ingenting; i de fem lange årene krigen hadde vart, var fiskeskinnssko blitt noe normalt, sammen med omsydde klær og rasjoneringskort.
Lea kunne knapt huske tiden før krigen – den var som en hildring for henne, et slags barndomsminne.
De ville merke at hun var vekk nå, de to halvgamle søstrene på Øvre Møllenberg som hun tjente hos. Det samme kunne det være.
Kanskje det ikke gjorde så mye. En hushjelp som skulle ha barn, var ingen tjent med. De fikk nok tak i en annen, ingen ville savne henne.
Ingen ville savne henne.
