30. oktober kommer det en ny serie av Jane Mysen! Bestselgerforfatterens femte romanserie er en gripende fortelling om å miste alt – og våge å begynne på nytt.

– I storm og stille er en historisk romanserie om kjærlighet og familie, om tilhørighet og savn – og om å finne sin egen vei når livet blir helt annerledes enn man hadde forestilt seg, forteller Jane.

Med varme og innlevelse skildrer hun hvordan folk levde under trange kår på 1800-tallet, og hvor vanskelig det var å bryte gamle skikker.

Elsket av tusenvis av lesere

Jane Mysen er en av Norges mest erfarne og folkekjære serieforfattere. Hun er født og bosatt på Hadeland, og debuterte i 2000 med Utvalgt av gudene. Hun har også skrevet seriene Flammedans, Barn under månen og Vingeslag. Janes romanserier kombinerer norsk kultur og sterke menneskeskjebner, og bøkene hennes er elsket av tusenvis av lesere.

Bli med på Sonjas reise

Hallingdal, 1880: Den første snøen faller, og i en fattig stue sitter en ung pike og venter. På den lille husmannsplassen er det knapt med mat, og moren hennes har gått ut for å skaffe noe til veie. Plutselig blåser det opp til storm. Blindet av snøværet går hun seg vill, og noen dager senere blir hun funnet på bunnen av Daudmannsstupet.

Over natten er Sonja foreldreløs. Lensmannen skriver til besteforeldrene hennes for å skaffe henne husly. De har aldri visst at de hadde et barnebarn, men henter henne likevel hjem til gården på Geilo. Men livet med de nye slektningene blir ikke bare hjertelig for Sonja. Bestemoren har store planer for både gården og barnebarnets fremtid ...

Les utdrag fra første bok i I storm og stille

Flå i Hallingdal, 1880

Det var oppholdsvær da Leonora gikk hjemmefra. Bare noen få hvite skyer hadde vist seg på himmelen. Brått snudde det, og stormen kom som kastet på. Nå føyket det så hun ikke kunne se en hånd fremfor seg, og snøfnuggene stakk som nåler mot huden.

Hun stanset og myste, forsøkte å se gjennom uværet. Vinden røsket og rev i klærne hennes. Fingrene var iskalde, håret som stakk utenfor skautet, pisket stivt mot ansiktet. Vinden og kulden gjorde det vanskelig å puste. Hun forsøkte nok en gang å skjelne omgivelsene, men alt hun kunne se, var snø og villskap.

For en stund siden var hun overbevist om at hun hadde gått feil, men nå følte hun seg sikker på retningen. Daudmannsstupet lå til venstre, hun måtte komme seg ned på høyre side av det fryktede juvet. Stien var vanligvis opptråkket, men det var vanskelig å tro at hun ville oppdage den nå. Trådte hun feil, kunne hun i verste fall ramle utfor.

All fornuft tilsa at hun burde finne skjul til uværet løyet, men det var uvisst hvor lenge stormen kom til å vare, og hun var redd for å bli kaldere. Så lenge hun var i bevegelse, holdt hun bedre varmen. Det var viktig at hun ikke forfrøs seg, ikke bare for sin egen del, men også for Sonja som ventet hjemme.

I det siste hadde de så vidt hatt mat til å stille den verste sulten. Datteren hadde ikke klaget, men det var umulig å unngå å høre hvordan det skrek i tarmene hennes.

Kvinnen skuttet seg, lutet ryggen og tvang seg videre. Ett skritt. To skritt. «Kjære Gud,» hvisket hun under skjerfet hun hadde dekket til halve ansiktet med. «Vær så snill, led meg på riktig vei.»

Da med ett tok vinden tak og skjøv henne fremover. Et stønn slapp fra leppene hennes. Hun var sliten, beina bar henne så vidt, men Herren hadde bønnhørt henne. Hun trengte bare å følge vindretningen.

Etter noen få skritt stanset hun nok en gang. En vond følelse var vekket til live – usikkerhet, frykt, hun visste ikke hva det var, men det knøt seg i magen. Hele kroppen stivnet.

Hun kikket seg over skulderen i den retningen hun trodde stua lå. Men det var ikke dit hun skulle. Hvis de ikke fikk mat, ville de sulte i hjel.

Leonora snudde seg nok en gang mot de kraftige vindkastene. Det eneste hun kunne være sikker på, var at hvis hun ble stående for lenge, ville hun ikke klare å gå videre.

Hun gikk enda noen skritt. Blindet av snøen og stormen.

Da skjedde det. Leonora slo ut med armene idet grunnen forsvant under henne. Brått var hun en mørk flagrende skikkelse i alt det hvite. I neste øyeblikk landet hun på noe hardt. En voldsom smerte spredte seg fra ryggen og ut i alle lemmer før et takknemlig mørke senket seg over henne.