Med hjerte for storm og stille

Din femte serie, Jane! Gratulerer! Hvordan føles det?

– Ja, tenk! Det er minst like spennende som da jeg ga ut min første serie. Selv om jeg har blitt en mer erfaren forfatter og kjenner prosessen mye bedre, er det noe helt eget ved å lansere en ny serie. Jeg har lenge levd med historien og karakterene, og nå skal de plutselig ut og møte leserne. Det er både spennende og litt nervepirrende. Jeg tror aldri at jeg kommer til å venne meg helt til akkurat det.

Det skjønner vi! Hvordan ble I storm og stille til?

– Ideen vokste frem litt etter litt. Jeg hadde lyst til å skrive om menneskene i et lite kystsamfunn på slutten av 1800-tallet, og tidlig så jeg for meg gjestgiveriet Havhesten som et naturlig samlingspunkt for mange forskjellige skjebner. Jeg blir ofte inspirert av relasjoner mellom mennesker, og av alt det som kan skjule seg bak en tilsynelatende vanlig hverdag. Kjærlighet, vennskap og familiebånd står sentralt, men også tap, hemmeligheter og vanskelige valg. Derfra begynte karakterene å vokse frem. Mye av inspirasjonen ligger i kontrasten mellom de rolige dagene og stormene som plutselig kan oppstå – både på havet og i menneskenes liv.

Spennende! Kan du røpe litt om handlingen?

– Det er en historisk romanserie om kjærlighet og familie, om tilhørighet og savn – og om å finne sin egen vei når livet blir helt annerledes enn man hadde forestilt seg. Historien begynner i Hallingdal i 1880. Da Sonja mister moren sin, må hun forlate det vesle hjemmet sitt og flytte til besteforeldrenes fjellgård – en familie hun aldri før har møtt, og som ikke engang visste at hun eksisterte. Bestemoren er streng og viljesterk, mens det hos bestefaren vokser frem et nært og varmt forhold. På gården møter hun også drengen Robert, som irriterer henne, men som hun likevel legger merke til. Så skjer det noe som nok en gang snur opp ned på Sonjas liv …

Hvordan vil du beskrive din nye hovedperson?

– Sonja har vokst opp under fattige kår, er vant til å arbeide hardt og er både omsorgsfull og lojal, men kan også være sta og egenrådig. Hun er glad i dyr og har en egen evne til å knytte seg til dem. Jeg tror det sier mye om henne. Hun har mye omsorg å gi, men det tar tid før hun slipper mennesker ordentlig innpå seg. Hun er ikke fryktløs; hun kan være usikker, gjøre feil og ta valg hun angrer på. Noe av det mest sentrale ved Sonja er kanskje lengselen etter å høre til. Etter at hun mister moren, må hun på mange måter finne ut på nytt hvor, og hos hvem, hun hører hjemme. For meg er det viktig at hun ikke skal være en heltinne som alltid gjør det riktige. Hun skal være et menneske man kan kjenne seg igjen i.

Denne gangen skriver du fra slutten av 1800-tallet. Hvordan har det vært?

– Det var en tid da mye var i endring, samtidig som hverdagen for de fleste fortsatt var svært forskjellig fra den vi kjenner i dag. Jeg liker spesielt godt å skrive om de nære tingene – hvordan mennesker levde, arbeidet og bodde, hva de spiste og hvordan de reiste og hvilke muligheter de hadde. Det er ofte de små detaljene som fører meg nærmere personene og tiden de lever i. Samtidig var livet på mange måter mer begrenset, særlig for kvinner. Det gir en naturlig grobunn for konflikter når man skriver om en person som Sonja, som har egne meninger og ikke nødvendigvis ønsker å leve det livet andre har sett for seg.

Serien starter i Hallingdal, men forflytter seg til Sørlandet?

– Hallingdal kjenner jeg godt, og det føltes naturlig å bruke som utgangspunkt for serien. Jeg synes kontrasten mellom fjellbygdene og Sørlandet er spennende, både i natur og levesett. Solholm er en fiktiv by, men den kunne like gjerne ha ligget langs kysten – med hvitmalte hus, trange gater og sjøen som midtpunkt, i et samfunn der de fleste kjenner hverandre – eller i hvert fall tror de gjør det.

Vet du alltid hva som skal skje, eller lever personene sine egne liv underveis?

– Jeg skriver veldig intuitivt. Jeg har som regel en tanke om hvor historien skal og noen viktige hendelser jeg vet vil inntreffe, men jeg planlegger sjelden i detalj. Nesten all handling oppstår mens jeg skriver. Av og til tar en scene en helt annen retning enn jeg hadde sett for meg, og det hender rett som det er at personene overrasker meg. Hvis jeg visste nøyaktig hva som skulle skje fra begynnelse til slutt, tror jeg at jeg ville ha mistet noe av skrivegleden. Jeg vil gjerne være litt spent på fortsettelsen, jeg også!

Hvor mye av deg selv bruker du i bøkene?

– Jeg henter alltid mye fra virkeligheten når jeg skriver. Gjennom et langt liv samler man på både erfaringer, mennesker, gleder og sorger. Alt dette tror jeg på en eller annen måte blir vevd inn i det jeg skriver. Jeg vet hvordan det er å være glad i noen, å være redd for å miste, å bli skuffet, sørge og oppleve at livet tar uventede vendinger. Slike erfaringer bruker jeg for å forstå personene mine og reaksjonene deres.

Du har skrevet serieromaner i en årrekke nå. Hva er det beste med forfatterlivet?

– Det beste er nok at jeg kan drømme meg bort og slippe fantasien løs. Når man skriver en serie, får man god tid til å bli kjent med personene, la dem utvikle seg, gjøre feil, forelske seg, oppleve gleder og sorger, akkurat som mennesker gjør i virkeligheten. Personene følger meg ikke bare ved tastaturet, men også ellers i hverdagen, og ikke minst på turene mine i skogen. Etter hvert blir jeg veldig glad i dem, selv om enkelte av dem også kan være ganske irriterende.

Vi gleder oss til å lese, Jane!

– Jeg håper dere vil bli like glade i Sonja og de andre som jeg har blitt, og at personene i serien etter hvert vil føles som gamle kjente. At man gleder seg når det går dem godt og blir fortvilet når de tar håpløse valg. Og innimellom får lyst til å gi dem vennlige dytt i riktig retning. Hvis dere får det slik med Sonja og menneskene rundt henne, blir jeg veldig glad. Og så er jo høsten den perfekte tiden for å krype opp i godstolen med en god bok! ❤️