Det er noen steder man blir spesielt glad i, og som man aldri helt glemmer. For meg er Hallingdal et slikt sted.

Da jeg var barn, ferierte familien min ofte i Hallingdal. Vi bodde i telt, fisket i Hallingdalselva og laget mat på primus. Jeg husker de lange sommerdagene ved elva, lukten av skog og gress, og spenningen hver gang det nappet i fiskesnøret. Og når regnet trommet ekstra hardt mot teltduken, krøp vi inn i folkevogna og spilte kort mens vi ventet på bedre vær.

Det var enkle ferier, men de ga meg mange gode minner. Hallingdal ble et sted jeg alltid hadde lyst til å vende tilbake til. Mange år senere, da jeg begynte å planlegge en ny serie, dukket Hallingdal opp i tankene mine. Siden jeg tidligere har skrevet fra 1880-tallet, falt det naturlig å skrive om den tiden.

Et Hallingdal fra en annen tid

På 1880-tallet var det ingen biler på veiene i Hallingdal. Folk tok seg frem til fots eller med hest og kjerre, og veiene var langt fra slik vi kjenner dem i dag. En reise mellom bygdene kunne ta lang tid.

I den nederste delen av Hallingdal ligger Flå, omgitt av skogkledde åser, gårder og små grender. Hallingdalselva slynger seg gjennom bygda, slik den også gjorde på 1880-tallet. Den gangen lå gårdene langs dalsidene, med åkerlapper, enger og beitemarker. Her hadde folk i generasjoner livnært seg av jordbruk, husdyrhold og skogsarbeid. Om vinteren ble det hogd tømmer, og når vårflommen kom, ble stokkene fløtet nedover vassdraget.

Mellom slit og glede

På gårdene fulgte arbeidet årstidene. Jorda måtte dyrkes, høyet slås og buskapen stelles. Alle som kunne, måtte hjelpe til, også barna. Sommeren var travel, for det gjaldt å skaffe nok fôr og mat til den lange vinteren. Stølsdriften sto sterkt i Hallingdal. Om sommeren ble buskapen ført til fjells, der det var gode beitemuligheter. På stølene ble det melket, kinnet smør og laget ost.

Det var store forskjeller mellom folk. Noen eide store gårder og hadde det romslig, mens andre måtte slite for å få endene til å møtes. Husmenn, tjenestejenter og gårdsgutter arbeidet hardt, og mange unge måtte tidlig ut for å tjene til livets opphold.

Men livet besto ikke bare av arbeid. Kirkesøndagene var viktige samlingspunkter, og ved brylluper og andre festlige anledninger kunne folk samles fra flere grender. Hallingdal hadde sterke tradisjoner innen folkemusikk og dans, og hardingfela hørte naturlig med når det skulle feires.

Når jeg tenker på Hallingdal slik dalen må ha vært den gangen, ser jeg for meg gamle tømmerhus, gårdstun med mennesker og dyr, og røyk som stiger fra pipene. Jeg forestiller meg menneskene som levde der, med sine sorger og gleder, hemmeligheter og drømmer. For selv om mye har forandret seg siden 1880-tallet, var følelsene de samme. Folk forelsket seg, kranglet, sørget og lengtet etter å høre til.

Sonja banker på

Det var i dette miljøet jeg ønsket å la handlingen i I storm og stille utspille seg. Og så dukket ungjenta Sonja opp. Slik romanfigurene mine gjerne gjør. Hun banket på og ville inn i historien. Etter hvert ble jeg bedre kjent med henne, og hun førte meg inn i en verden som var like spennende for meg å utforske som for henne å oppleve.

Historien begynner i Flå, der vi møter Sonja, som under dramatiske omstendigheter nettopp har mistet moren sin. Besteforeldrene hennes visste ikke engang at hun eksisterte. Men når bestemoren får vite om Sonja, kommer hun for å hente henne med seg hjem til Geilo, der besteforeldrene bor på en middels stor gård. De har det de trenger, men er langt fra velstående. For Sonja blir møtet med den ukjente familien begynnelsen på en ny tilværelse. Hun får et nært og varmt forhold til bestefaren, mens forholdet til bestemoren blir vanskeligere. Og selv om hun har fått et nytt hjem, er det ikke dermed sagt at hun føler seg hjemme.

Når jeg skriver om Hallingdal, går tankene av og til tilbake til barndommens sommerferier. Til teltet, folkevogna og fisketurene langs elva.

Det er rart å tenke på at den samme elva som jeg fisket i som barn, også rant gjennom dalen der Sonja og de andre menneskene i I storm og stille lever sine liv.

Jeg håper dere blir like glade i Sonja og menneskene hun omgir seg med som jeg er.

Jane