I sin nyeste serie Skogstjerner inviterer Renate leserne inn i et univers der naturen, stillheten og de store følelsene står sterkt.

Hvem er hun egentlig, og hvor kommer hun fra?

Nordre Trondhjems amt, 1833: På den vesle avsides plassen Skogsjø har Agnis hatt en skjermet oppvekst. Vennene er en tam ravn og sauen Ulla, og de dype skogene rundt gården er hennes eneste tumleplass. Frem til nå. Da faren dør etter en arbeidsulykke, er det Agnis som må bringe kisten trygt til Granmo gård – til storbonden som råder over hennes og morens videre skjebne …

En helt unik fortellerstemme

Renate Josefsen speiler både tid og sted usedvanlig godt, og skildrer alt tett og nært. Nerven i beretningen hennes gjør bøkene umulige å legge fra seg.

Hennes første serie Stina Saga var inspirert av et kjent sagn fra Renates hjemtrakter i Nordland. Også i Skogstjerner utspiller mye av handlingen seg nær hjemstedet hennes.

De fleste lesere har jo kjent deg i noen år nå, men for helt nye lesere: Hvem er Renate?
– Jeg kommer fra Narvik. Jeg er samboer med Kjetil, og mamma til fire – tre store og en attpåskatt, som vi kaller henne. Og så er jeg bestemor til syv.

Kan du fortelle litt om hva Skogstjerner handler om?
– Her blir leseren kjent med Agnis, som har vokst opp på et øde lite bruk nord i Trøndelag. Hun har ingen annen slekt enn de aldrende foreldrene, som hele livet har skjermet henne fra omgivelsene. Hun har aldri fått pleid omgang med noen, knapt sett folk, og de eneste vennene hun har, er en tam ravn og en sau. En dramatisk hendelse gjør at livet hennes forandrer seg for alltid, og gamle hemmeligheter og fortielser kommer til overflaten.

Handlingen er lagt til Trøndelag og Nord-Norge, hvor du selv bor. Hvordan er det å skrive om sitt eget hjemsted?
– Det er jo praktisk, med tanke på at omgivelsene er kjente. Og jeg er veldig glad området jeg bor i. Fjellene, fjordene, lyset om sommeren, og mørketidslyset om vinteren. Naturen her er magisk!

Er det ting i serien som er hentet fra virkeligheten?
– Skogstjerner er i all hovedsak fri fantasi. Gårdene og plasser er oppdiktede, og lagt der jeg har funnet det mest hensiktsmessig. Personene lever kun i mitt hode. Men steder som Skjomen, Virak og Ankenes, er jo reelle. Og den nedslitte korskirken i Ankenes, ligger på samme sted som den gjorde på den tiden.

Og så finnes faktisk en historie i bunnen … En historie som jeg for mange år siden leste i en bygdebok. Det var den som ga meg ideen til Skogstjerner. Men den vil jeg ikke fortelle om, for da avslører jeg en viktig del av handlingen.

Oj, så spennende! Det gleder vi oss til å finne ut av.
Vet du alltid hva som skal skje når du setter deg ned for å skrive? Har du en plan eller lever personene sine helt egne liv?
– Jeg har alltid en plan. Jeg vet hvor vi skal – men karakterene mine har en tendens til å gå sine egne veier. Det er slettes ikke alltid jeg aner hvor de har tenkt seg, og da er det bare å henge med i svingene.

Hvor sitter du og skriver? På kafé, hjemme eller på hytta kanskje?
– Jeg foretrekker helt klart å være på Mattisheimen, en veiløs gård som har vært i familien i generasjoner, og som vi nå bruker som hytte. Der finner jeg roen og stillheten jeg trenger. Men veien dit er lang og kronglete. Vi må bruke både bil og båt, og siste biten må vi gå i bratt og tungt terreng. Og alt som skal med, må bæres på ryggen. Om vinteren blir veien enda lengre, da vi ikke har båten tilgjengelig.

Hjemme har vi et rimelig stort bibliotek på loftet, med flere tusen bøker. Her har vi også en skrivekrok. Likevel blir det til at jeg sitter nede i stua med pc’en i fanget. Jeg har liksom funnet mitt hjørne der.

Vi vil gjerne høre mer om Mattisheimen. Det høres helt magisk ut. Og et helt eget bibliotek er en drøm. Men fortell, hva er det aller beste med å skrive serieromaner?
– At man få være lenge i det universet en selv skaper. Å få bli skikkelig kjent med karakterene, se dem vokse, utvikle seg og tråkke feil, mens jeg samtidig forsøker å styre dem i riktig retning.

Og helt til slutt: HVORFOR skal vi lese Skogstjerner?
– Fordi jeg håper og tror du vil la deg berøre av Agnis sin historie. Om hennes leting etter sannheten, og søken etter et sted å høre til. Historien er både fin, sår, vond og vanskelig – men også full av varme, omtanke og kjærlighet.