Rett etter annen verdenskrig mottok Heidegger et brev fra den franske filosofen Jean Beaufret med en rekke filosofiske spørsmål. Et av disse spørsmålene var Hvordan skal man gi mening til ordet humanisme. Brev om humanismen fra 1947 er Heideggers svar. Ordet humanisme har mistet sin mening gjennom en lang idéhistorisk utvikling. Humanismen, dvs. menneskets menneskelighet er gått tapt. Skal man igjen gi ordet mening, kreves det derfor en ny bestemmelse av det som kjennetegner mennesket. Mennesket må gjenfinne sin menneskelighet, og Heidegger antyder hvordan denne oppgave inngår som en vesentlig bestanddel i Værenstenkningen. Her tar Heidegger utrykkelig stilling til sin tidligere tenkning, særlig til en rekke punkter i sitt uavsluttede hovedverk Sein und Zeit fra 1927. Han knytter også flere tråder til filosofiens historie og den kristne lære, til filosofiske tankestrømninger i samtiden, til marxismen og ideen om menneskets fremmedgjørelse og til eksistensialismen (Sartre) og fenomenologien (Husserl).
Brev om humanismen ble første gang utgitt på norsk i Cappelens upopulære skrifter i 1968, den gang oversatt av Guttorm Fløistad. I denne utgaven er det Eivind Tjønneland som står for oversettelsen.
Nr. 41 i Cappelens upopulære skrifter.
