Fanget i marerittet

Fortvilet diskuterer familien på Lyngen hvor Nora kan ha blitt av. De sitter i sin egen stue og snakker i fortrolighet, men Hortens største ryktemaker tyvlytter til samtalen.
«Hvem er denne Løkkevik,» lød plutselig en nasal stemme fra døråpningen. «Og hvorfor har han tatt Nora?»
Jonas kjente ubehaget krype over huden.
Slarven.
Han sto i døråpningen og støttet seg mot karmen. Det halvlange, grå håret sto som en sky om det værbitte, smale ansiktet. Han rynket på nesen og myste mot dem med nysgjerrige øyne. Overleppen var dratt opp, så de gulbrune tannstubbene i overkjeven var synlige. Den grå skjorten hang slapp rundt den radmagre kroppen, og det var bare tynne tråder igjen av tauet han brukte til å holde den slitte buksen oppe.
«Jeg tenkte at jeg skulle komme innom med litt saftig sladder om ranet hos gullsmeden i natt, men det høres ut som om dere har mer spennende ting å tenke på. Er det sant at Nora er forsvunnet?»