Elly føler på seg at Elmars forlover er i slekt med henne, og forstår ikke morens unnvikende holdning.

Aslaug plages av sterke smerter og vet at det går mot slutten. Når Klaus finner henne sovende på sofaen, og spør om hun er syk, kan hun ikke lenger lyve for ham.

Det ble stille, og da hun så på ham, så hun tårene trille nedover kinnene hans. De gled nedover rynkene og samlet seg ved haken, hvor de til slutt dryppet ned og fuktet skjorten.

– Unnskyld, Klaus, sa hun stille. – Det var ikke meningen å være sint på deg. Jeg vet jo at du mener det godt.

– Jeg ... jeg kan ikke miste deg, Aslaug, snufset han. – Du har alltid vært der for meg, vært en god venn ... den beste noen kan ha.

– Og du har vært en god og støttende venn for meg, men en gang må vi alle dra. Det er slik livet er.