Herr Knapp hadde nettopp innsett at fasttelefonen hans var død. Han hadde ikke engang vært til stede da det skjedde. Det var et talende eksempel. Når hadde han egentlig vært til stede? Hadde ikke det meste gått ham hus forbi, som det heter? En epoke i livet var uansett over. Han følte seg deprimert og betydningsfull.

Herr Knapp har blitt en gammel mann. Mange foretrekker formuleringen rukket å bli når de snakker om høy alder: Herr Knapp har rukket å bli en gammel mann. Men å bli gammel var aldri noe Herr Knapp hastet etter. Tvert imot. Hvem haster etter sånt? Han er fortsatt ikke ferdig med barndommen. Eller ungdommen. Eller familien. Eller medmennesker. Eller kjærligheten. Å, forelskelsens øyeblikk! I Paris, sommeren 1959, da han gikk på museer og gallerier, eller bare gatelangs, med sin framtidige kone, og de leste franske dikt, særlig Verlaine, «hvordan var det diktet igjen, om regnet som regner i Paris og hjertet?» Hvorfor husker han ikke det? Det regner jo ennå.

«Herr Knapps uforettede saker handler enkelt sagt om å bli så gammel at man snart skal dø, og er på det viset i nær slekt med fjorårets brageprisvinner Den dagen da Nils Vik døde av Frode Grytten. Det er den samme blandingen av traust realisme, glimt i øyet og absurde innslag. (...) Sterkest er den når humoren får sin kontrast i høyst nærværende smerte.»

Meny

Herr Knapps uforrettede saker