Kargo

"Saabye Christensen fører en direkte tale.

Det er ikke tid til utenomsnakk lenger. Poeten går i strupen på opplevelsen av tid som renner ut."

Årets bok handler mer om det som med aksellererende hastighet går tapt, enn det som allerede har vært tapt i årevis. I årets bok lakker det mot slutten, og dikt-jeget vet det med smertelig selvinnsikt: «Og tiden begynner å bli tynnslitt, som en dress / du har båret for lenge og ikke tatt vare på / Sømmen rakner i ryggen, lyset skinner gjennom / Din mor ville skammet seg / Vi er alle lasaroner til slutt».

Saabye Christensen fører en direkte tale.

Det er ikke tid til utenomsnakk lenger. Poeten går i strupen på opplevelsen av tid som renner ut. Hva har man egentlig oppnådd? Man har fått noen ørtæver. Flere skal det bli. Bokas forside er prydet av et par boksehansker. Omslagets innbrett har et portrett av forfatteren, med plaster på nesa og ellers et blikk som mer enn tydelig viser at han ikke liker utsikten.

Det kunne vært koketteri, men tekstene motsier en slik lesing av bildene. Her er metaforer som nok kan virke rablet ned i en fei, men som, nærlest, gir liv og atmosfære til den mistrøstige prosessen du er i når du ikke lenger vet om du har tid nok igjen til å utrette det du satte deg som mål, den gang du - helt feilaktig - trodde du svømte i et hav av tid.

– Fartein Horgar, Adressavisen