Maren har aldri vært så lykkelig. Familielivet passer henne, og hun og Trond har det bedre enn noen sinne. Kjærligheten spirer også mange andre steder rundt om i bygda, og Marens brudekjole går nærmest på omgang i vennekretsen. Det går gjetord om Odas vakre sangstemme, og hun blir snart et fast innslag når noe skal markeres, både i kirken og andre steder. Men Maren ville ikke vært Maren om hun ikke gikk og ventet på at det skulle skje noe forferdelig. "Som alltid, når Maren følte at hun hadde fått mer enn hun kanskje fortjente, krøp en nagende uro gjennom henne. Hvor lenge ville det vare? Hun ristet tanken av seg. Nå skulle hun bare nyte, takke og være glad. Et kjølig vindpust strøk over nakken hennes, nesten som berøringen fra en kald hånd. Hun heiste skuldrene og trakk pusten dypt. Det var sist i september, tenkte hun. Det var høsten som nærmet seg, og ikke et varsel om kommende ulykke."
