Stina er skremt etter brannen i stua, og hun er overbevist om at den ble påsatt. Men hun vil ikke røpe sin frykt for Bjørn. Ingenting skal få komme i veien for dem nå. De har hatt nok motgang, og hun venter bare på at kapellanen skal lyse for dem – og vie dem, slik at de blir bundet til hverandre for livet.

Synet av den arme skikkelsen i gapestokken skar i Stinas hjerte.

Kapellanen hevet pekefingeren advarende. ”Et syndens barn. Avlet i løsaktighet og født med løgnen til kappe, dersom tøsen ikke gjør opp for sine synder.”

”Du stanser meg ikke,” sa Stina advarende til Bjørn da han forsøkte å hindre henne i å ta seg frem. ”Jeg må gjøre dette. Jeg får ikke fred ellers.”