Laster...
«Middelalderen» - 2024
«Resultatet er vent og overtydande.»
«... eit samansett poetisk univers som både er skremmande, inviterande, løfterikt og vent.»
«Gjennom eit ope, strippa og sanseleg språk skapar Kristin Berget eit samansett poetisk univers.»
– Sindre Ekrheim, Dag og Tid
«Middelalderen» - 2024
«Med sine seneste diktsamlinger trer Kristin Berget frem som en Gunvor Hofmo for vår tid (...) Fra og med diktsamlingen og når det blir lyst blir det helt fantastisk (2017), har Kristin Berget etablert seg som en mørkets sangerske (...) Om man smittes av erfaringene i Middelalderen, om man lar diktets blikk gli over i ens eget, fordrer det endring. Det skal ikke være lett å ta innover seg, men det er desto viktigere å forsøke. Få norske poeter sprer smitte med like fin hånd som Kristin Berget.»
– Carina Elisabeth Beddari, Morgenbladet
«Middelalderen» - 2024
«Kan hende kan man se hele dette verket, på tittelbladet sjangerbetegnet som et 'langdikt', som en slags meditasjon over noe tidløst. Utvilsomt ikke tidløst i absolutt forstand, men som noe som har å gjøre med de naturgitte betingelsene for livet på jorda: (...) Det er vakkert.»
– Espen Grønlie, Vinduet
«Middelalderen» - 2024
«Med sin ømfintlige bruk av lyriske virkemidler som rytme og sceniske utsnitt, får Kristin Berget bokas landskap til å utvide seg, nærmest uten grenser. Innholdet i den oppleves som akutt.»
– Sigrid Elisa Strømmen, Vårt Land
«Middelalderen» - 2024
«Kristin Bergets nye diktsamling er ei rik oppdagingsferd (...) Det er ein rikdom her, eit ope spel mellom konkrete observasjonar og ei myte-liknande stilisering, som gjer at ein kan bli verande i dette universet, lenge.»
– Hadle Oftedal Andersen, Klassekampen
«våre sår i hogstflaten rense overgi blanke trær blomstre opp i dødsraten hvisk navnet ut her» - 2022
Kristin Bergets dikt er tenksame og opne, ikkje konkluderande. Kristin Bergets diktbok er ei poetisk undersøking og gjennomtenking av naturtapet eller klimasorga. (...) Det verkar som Berget vil etablere eit anna forhold mellom mennesket og naturen, eit aktivt og skapande, forstått som ein relasjon, slik som mellom deg og meg. Staden der natur og menneske kjem i berøring, er i den fysiske døden: «så ber vi en bønn/ for en metamorf stat/ som skal vokse fram/ fra jordsmonnet i hver av oss». (...) Sjølv om bileta og setningssekvensane i Kristin Bergets dikt er vene og grip lesaren, flyg ikkje tydinga i dikta direkte i auge og øyre på ein. Dikta kjenner aldri vegen dei skal. Det er ein kvalitet. For dikta tenkjer. Å tenkje er å vere i ei rørsle, i ein levande prosess, utanfor namnet.
– Sindre Ekrheim, Dag og Tid
«våre sår i hogstflaten rense overgi blanke trær blomstre opp i dødsraten hvisk navnet ut her» - 2022
«Kristin Bergets dikt balanserer vakkert mellom det abstrakte og konkrete. (...) Det er som om rasjonaliteten smuldrer, eller diktene speiler menneskenes og naturens (kunstens?) resignasjon. Berget balanse-rer vakkert mellom abstrakt og konkret, banalt og kryptisk, og setter sitt klare stempel med uvante verb-konstruksjoner og -påbygg («huden tynnes», «angst og ivareta-kelse»). (...) Samlingen som sådan føles mer av det materialle slaget, et tynt lag med barnåler, både grønne og brune – og et nytt solid tilskudd til dette stadig fascinerende forfatterskapet.»
Månedens bøker januar 2021:
«Berget ser ingen bylys, verken de tente eller de sloknede; hun beveger seg utenfor det medfødt urbane, kravler i sikksakk mellom språkets og jordas materialitet. Hun balanserer vakkert mellom abstrakt og konkret, banalt og kryptisk, og setter sitt klare stempel med uvante verbkonstruksjoner og -påbygg. Boka er et nytt solid tilskudd til dette stadig fascinerende forfatterskapet.»– Sindre Andersen, Bokmagasinet, Klassekampen
«våre sår i hogstflaten rense overgi blanke trær blomstre opp i dødsraten hvisk navnet ut her» - 2022
«den stadig mer sentrale poeten Kristin Berget (...) åpner med å kaste oss lukt ut i livet. «mens brøddeigene settes», står det øverst på første side i diktsamlingen. Dette lille bildet av vanlig menneskelighet i bevegelse, det vi vel kaller verden, er opptakten til et aldeles forrykende åpningsdikt. De første siden i boken bombarderer leseren med substantiver, og gjenklangen av Inger Christensens verdenskatalogiserende storverk Alfabet er påtagelig (...) Med tempo og appetitt fører Bergets alfabet oss inn i det håndgripelige. (...) I spennet mellom det mikroskopiske og det planetariske, mellom nåtiden og dyptiden, oppleves Bergets dikt som et stort og sanseskjerpende rom for tenkning om det so,m omgir oss. (...) Rimene og lydene er åpenbart en sentral del av samlingens tankekraft - det er jo en sanselig verden, fylt av ting vi kan høre, som besynges her. Det lydlige spillet gir dessuten språket et særegent humør. Selv i klagesangen har rimet et element av lek og glede i seg. (...) Det ligger hardt poetisk arbeid bak denne boken. Både intellektuelt og i billedspråket henger den sammen. Samtidig som den er mangfoldig, fordi bokens ulike partier er svært forskjellige, både i henvendelse og tematikk. Det finnes ingen navn som ikke kan slettes ut, minner Kristin Berget oss på. Den erkjennelsen bærer med seg et intenst og forpliktet syn på livet og verden.»
– Bernhard Ellefsen, Morgenbladet
«våre sår i hogstflaten rense overgi blanke trær blomstre opp i dødsraten hvisk navnet ut her» - 2022
"Våre sår i hogstflaten er en utpreget tenkende diktsamling som inviterer leseren til å dvele ved bildene med intellektuell nysgjerrighet. Som en seig magmastrøm flyter tankene under overflaten, og sprenger seg frem der presset er størst."
– Johannes Grytnes, BLA (Bokvennen Litterær Avis)
«og når det blir lyst blir det helt fantastisk» - 2017
Vissheten om at både dyr og menneskers eksistensvilkår er truet, utløser en pragmatisk, men også innstendig appell til vår overlevelsesvilje. Til forskjell fra for eksempel den danske poeten Andreas Vermehren Holm, som i sine diktsamlinger betoner menneskets rolle som vår tids største naturødeleggende kraft, er Berget mer opptatt av å utforske hvordan økokrisen former den menneskelige bevisstheten - den kollektive så vel som den individuelle.
Det er herfra, i møtet mellom mennesket og krisen, at samlingen henter sin nerve.– Katrine Heiberg, Morgenbladet
«og når det blir lyst blir det helt fantastisk» - 2017
"Og når det blir lyst blir det helt fantastisk er frå utsida sett ei heller lågmælt diktsamling som knyter natur, jord, økologi og identitet saman i ein presis og knapp, men likevel melodisk og vakker poesi."
– Bragejuryen 2017
«og når det blir lyst blir det helt fantastisk» - 2017
Kresen poesi, altså, feinchmeckerpoesi som arbeider med språket og med å bygga opp ein heilt ny måte å sjå samanhengar mellom ting på....Lyrikk kan ha mykje med filosofi å gjera. Og i dikt som dette, som grip fatt i den aller mest dagsaktuelle tenkinga, kan ein rett og slett snakka om samtidsfilosofi like mykje som om samtidslyrikk.
– Hadle Oftedal Andersen, Klassekampen
– Jens Wabø, Sideview.no«Hennes ansikt» - 2013
"Lesbisk erotisme, voldsforestillinger, spill med seksuelle identiteter og utforskning av ulike former for overskridelse på et språklig, erkjennelsesmessig og fysisk nivå, har vært viktig i Kristin Bergets forfatterskap siden debuten i 2007. Hun har også hele tiden vært en risikovillig, kompromissløs forfatter med litterær dødsforakt i pennen."
«Hennes ansikt» - 2013
"I «Hennes ansikt» skriver hun fram et refleksjonsrom som tross den umiddelbare enkelheten gir plass til vidtfavnende problemstillinger knyttet til å være menneske og forfatter. ..Hun har tyngde og sensibilitet."
– Cathrine Strøm, Klassekampen
«Hennes ansikt» - 2013
Talande tystnad
Dela denna artikel
Facebook Twitter Google Plus Tipsa Utskrift
boken Publicerad 23 april 2014 kl. 04:00Kristin Berget.
Kristin Berget skriver en expressiv dikt i ett mycket reducerat tilltal. Hon använder en form som är både öppen och sluten på samma gång. Det är också den paradoxen som blir livgivande i hennes dikt. Hennes förra diktsamling var ett språkligt samarbete med författaren Mara Lee – "Min natur" – och det är möjligt att det finns spår, klanger och ekon mellan samarbetsvolymen och den nu utgivna Hennes ansikte.
Det här är en diktsamling som jag läser på flera olika samtidiga plan, inte minst fungerar det som en omdiktning av en slags romantisk arketypisk diktning där det kvinnliga jaget alltid varit en del av utsmyckningen. I "Hennes ansikte" är dikten däremot renskrapad, barskrapad om man så vill. Naturen är besjälad också här, fastän grym.
Berget skriver sig ner till en språklig basnivå. Transportsträckor, gester, omvägar – ingenting av det finns kvar i lyriken utan istället stiger hennes egen röst fram som en klar tydlig brännande låga. Hon låter språket bränna sig ner genom ett tätnande omgivande mörker. I "Hennes ansikte" möter vi referenser till knapphetens mästare redan på första sidan. Hon anspelar nämligen på Paul Celan och hans "Dödsfuga". Berget skriver:
Nätterna går åt till Todesfugan
rensa krut från eldröret slutstycket och kammaren.
Celan tycks mig återkomma. Bergets dikt är kroppslig, fysisk. Den är samtidigt våldsam i sin reducering. Hon arbetar med ett konstant gränsöverskridande. Det är tematiskt inte minst i sin prövning av sig själv. Det är ofrånkomligt att dikten då kommer att röra sig mellan de två polerna tiga och tala, för hur kan vi skriva om det som inte går att artikulera, formulera?
Berget skriver "Avbildad vänder hon bort blicken/eller ner/Vegeterar/Inga synliga slag mot munnen men/ett förhållande mellan/tal och tystnad". Det finns en slags omvänd utvecklingslinje som löper genom samlingen, även om det kanske är mer korrekt att benämna det som en enda sammanhållen dikt.
Hon rör sig omkring människoblivandets villkor, talandets villkor: "Nu vill jag att snön ska/fylla det här rummet/Begrava mig och tystnaden/Jag vill inte vara här mer". Det "Du" som dikten riktas emot är ett "Hon" som är underkastat både språk och våld och kanske är det diktens egentliga epicentrum. Det är rörelsen bort från ett språk som är makt: "Massgraven ropar/Allt detta är patriarkat".
Det överskridandet av gräns är både en fråga om genus och sexualitet och naturligtvis en konstant rörelse just mellan det som går att utsäga och det som måste tigas fram: "Jag läste hela hennes bok i ett streck/Sedan skrev jag/som om det är en rättssak/där domarna är okända."Ida Lindes tolkning är kongenial, utsökt, distinkt som en plötslig insikt. Kristin Bergets "Hennes ansikte" är en komplicerad och ibland svårforcerad diktsamling, på ett sätt. På ett annat sätt är den som musik, röster och ljud som bara övervinner läsaren.Kristian Lundberg
«Hennes ansikt» - 2013
Kärleksjakt i Bergets förtätade skogsdikter
2 juli 2014 kl 16:50, uppdaterad: 10 juli 2014 kl 14:43 PoesiHennes ansikte Kristin Berget Övers: Ida Linde 52 s. Rámus förlag
I “Hennes ansikte”, Kristin Bergets tredje diktsamling, befinner sig berättarjaget i en liten stuga i en skog. Hon äger ett gevär, patroner till vapnet och jakthundar. Hon laddar geväret, släpper ut jakthundarna och tänker på hjortar, på stora, råmande elvataggare. Hon är stark i sin ensamhet.
Med enkla medel målas den starka isoleringen upp: veden ska huggas, maten ska lagas, stugan ska hållas i gott skick. Miljön framträder tydligt utan att språket tyngs av alltför mycket deskriptivt material. Jagets vardag målas upp bestämt men avskalat.
Vedstapeln omkullblåstregnet och det uppblötta sågspånet
Jag har kokat soppa på rådjursben
lyssnar radio
Nu är det mörkt utanför fönstret
Det är mörkt
Så långt är dikten lättillgänglig. Språkligt klar och med en rytm som gör läsningen njutbar. Jag läser långsamt, ibland högt, och drar ut på dikterna. Sakta kryper sig dock förtätade partier in vilka bär på ett sårigt raseri. Till en början hela strofer, därefter enstaka inkilade rader. I dessa partier mejslas bland annat berättarjagets förvirring inför sina otillräckliga minnen fram. Hon har förlorat en älskarinna. Kärleken glöms. Minnet tappar sin kronologi och det som kvarstår är ilskan. Hon jagar och jagar sin älskade.
Varje dag går jag länge
längs älven
När solen står som högst
kastar ingen skuggor
tänker jag på olika sätt att
avliva henne
Skulle jag säga fälla
En och en står dikterna nakna och enkla framför mig men sammantaget utgör de en komplex helhet. Berättarjagets röst är stram men däri finns även drag av en lakonisk humor som Ida Lindes översättning fångar väl.
Det måste ha varit julafton
det varma vinet det svarta fåret
Trots diktsamlingens korta längd samsas en mängd referenser om utrymmet. Och om jag skulle drista mig till en invändning så är det just mot den upphakning som dessa referenser ibland tynger texten med. Läsningen hakar upp sig. Högläsningen avtar och ersätts av ett mumlande. Jag tar om och slår upp. Med detta sagt vill jag dock inte slå ett slag för den motståndslösa läsningen, tvärtom, ett visst mått av motstånd, tvång och våld krävs enligt mig i all läsning som gör avtryck. Snarare är det mängden referenser och sättet på vilket de lämnas okommenterade eller förvirrande okontextualiserade som utgör ett obalanserat inslag i en annars stringent och oroande text.
«Hennes ansikt» - 2013
23 apr 2014
Hennes ansikte, Kristin Berget
Den norska poeten Kristin Berget har skrivit en skickligt upplagd diktcykel om jakt på djur eller människa. Den är pricksäker i all sin sparsmakade glans.
Man kan vara svältfödd på mycket. Utan att veta om det. För den som helt plötsligt saknar norsk poesi finns lyckligtvis norskan Kristin Berget översatt av Ida Linde. För fyra år sedan utkom Der ganze weg på svenska, och nu alltså Hennes ansikte, av den här begåvade poeten (född 1975). Då utspelade sig dikterna till stor del i storstadsdjungelns Berlin, medan det nu rör sig om en skog av mer bokstavligt slag.
Ut i skogen beger sig diktjaget, men inte för att gå på tur: rustad med gevär söker hon efter en bortrymd kvinna. Hon heter Nathalie, och hon kan vara diktjagets älskarinna. För alla som är bekanta med Tjechovs gamla formel – hänger det ett gevär på väggen i första akten ska det avfyras innan sista akten är slut – blir det en spännande väntan på det eventuellt avlossade skottet.
Nå, skjuter diktjaget? Sista dikten ger svaret, och utan att avslöja för mycket kan jag bara säga att jag rycker till av hur det är genomfört snarare än att jag tycker mig höra smällen. Berget arbetar med antydningar.
Samtidigt är hennes poesi klar, koncis, och skriven i fullständig koncentration, där så oerhört mycket sägs med så oerhört få ord. Det är precisionen som är det sammanhängande elementet, med osvikligt sikte: ”Kikarsiktet är av bästa sort / visar världen lite högre än den är / Det tar jag i beaktning / när jag skjuter”.
Det är på gränsen till att bli en pedantisk noggrannhet, där Berget riskerar att putsa sin dikt nära perfektionens briljans. Men lyckligtvis kvarstår det gåtfulla intrycket, och de korta dikterna åstadkommer skarpa avtryck.
I dikterna förekommer en slags identitetsförskjutning, där diktjaget mer eller mindre uppgår i skogen, anpassar sig efter sin miljö: ”Märker att jag mimar böner när jag går ut med djuret / Märker att jag råmar i sömnen”. Detta drag fanns även i den förra boken, men är nu mer enhetligt utfört. Det är som att Berget här skriver mer avslappnat, och mer övertygande. Resultatet blir då en mer risktagande dikt, där rysligheterna droppar in i berättelsen, i en skogsmiljö som är lika vacker som den är skrämmande.
Skogen är betydelseladdad mark för poeten, och nog är det svårt att undvika föregångares upptrampade stigar. Dantes mörka skog i Den gudomliga komedin, The Cures kärlekskranka skog i ”A Forest” och Triers frånstötande skog i Antichrist. En annan referens, som Berget tydligt förhåller sig till i sin dikt, är 1900-talsklassikern ”Todesfuge”. Det är svårt att tänka sig något mer träffsäkert än Paul Celans dikt: ”han träffar dig med kulan av bly han träffar exakt med sitt skott”.
«Signaler 2011» - 2011
"Etter fjorårets høye debutantalder er det godt
å se at det finnes dyktige unge forfattere i den
norske litterære underskogen. Dette er oppløftende
lesning.
(..)flere av forfatterne i samlingen virker allerede å være på
vei til utvikle en klar litterær stemme. Spesielt
peker poetene i utgivelsen seg ut som modne og
stilsikre. Veronica Erstad, Ane Nydal, Arne Borge
og Lars Haga Raavand leverer alle tekster som
trekker en inn og gjør at man får lyst til å lese mer."– MATHIAS R. SAMUELSEN, Adresseavisen
«Der ganze Weg» - 2009
"Der ganze Weg er både brutal og øm, destruktiv og sårbar, og forteller om en lyriker som er kommet langt i å finne sin egen vei."
– Marie G. Aubert, Aftenposten
– Brynjulf Jung tTønn, NRk«Der ganze Weg» - 2009
"Jeg leser også hele diktsamlingen samlet som en slags bønn: om å kunne gå hele veien. Jeg har i alle fall bare en bønn til Kristin Berget: Skriv flere diktsamlinger!"
«Der ganze Weg» - 2009
"Tvärs igenom Kristin Bergets dikter försiggår två motstridiga rörelser, en som upplöser konventionella sammanhang och river välkända meningsbyggen. Och en som oavbrutet pekar ut en befriad och befriande nollpunkt. Det kunde kanske också beskrivas som den kroppsliga erfarenhetsrörelsens bearbetning till poesi, fastän alltsammans förstås försiggår där, i poesin, hos en föreställning som öppnar: gud skapade oss till man och kvinna så lättlurade vi är jag heter tom du heter tom det här är en krigszon det här är skriften på kroppen orden har inga ljud jag läser på läpparna"
– Gøran Sommerfeldt, Sveriges Radio
«Der ganze Weg» - 2009
"Nej, varken Berget eller hennes samarbetspartners vill nog ta död på den poetiska texten, men väl röra och beröra. Genom textens smärtpunkter, och genom att söka gestalta berättelser som kanske inte tidigare fått finnas; det queera, det som utmanar, det som spiller över och läcker, kan de kanske röra om i läsandet som sådant och öppna för nya läsarter. I alla fall tror jag de vill ifrågasätta textens möjligheter och undersöka dess gränser. Tänja dem. Pilla in ett sökande finger i textens snitt. Bända den öppnare."
– Anna Nyström, nwt.se
– Stian Bromark, Dagbladet«Pol Pots smil» - 2009
"Det kan tenkes at årets beste sakprosautgivelse har kommet ut allerede nå. (...) Verden er ond, men gjør en god gjerning: Sørg for at denne boka danker ut krigshelter, healere og helsefanatikere fra bestselgerlista."
«Pol Pots smil» - 2009
”Pol Pots smil er en avstemt og nesten vakker bok om et helt grunnleggende spørsmål: hvordan skal man beskytte seg mot politiske drømmere og fantaster, uten samtidig å gi opp mulighetene for å skape en bedre verden? Vi lever fremdels i en tid der ikke alle idealister klarer å skille mellom totalitære og demokratiske bevegelser. Pol Pots smil er en bok som kan anbefales til begge leire”
– Bjørn Gabrielsen, Dagens Næringsliv
«Pol Pots smil» - 2009
"Dette er en førsteklasses dokumentarbok, skrevet med skjønnlitterære virkemidler. Resultatet er ny innsikt og en oppskakende leseropplevelse i forening."
– Ulf Andenæs, Aftenposten
«Pol Pots smil» - 2009
"Pol Pots smil er ikke bare en god sakprosabok, det er en god bok. Kanskje er det litt frekt å anbefale den på dette grunnlaget, men bare man lures inn i teksten skal det godt gjøres å komme historieløs og følelsesmessig uberørt fra opplevelsen."
– Nora Hjelmbrekke, Studvest
– Kristian Lundberg, Helsingborgs Dagblad
– Negar Naseh, Svenska Dagbladet
Bergets skog är utpräglat arketypisk, saknar fasta konturer. Snarare har hon laddat den med skymningsgrå atmosfär, där hon suggestivt skriver fram en spännande berättelse som kan innehålla bråd död. Jägaren får vara på sin vakt mot den opålitliga omgivningen. Det är en laddad dikt där poeten skjuter skarpt – och träffar.
(Också publicerad i Jönköpings-Posten 23/4 2013
– Jõnkõpings-Posten
– Stein Roll, Adresseavisen«Pol Pots smil» - 2009
"Denne balanserte boken bør du absolutt lese, forfatteren, som har bodd i Kambodsja i flere år, får vist på en innsiktsfull måte, subjektiv men uten politisk agenda, hvordan grell inkompetanse og ubeskrivelig ondskap hos noen, kan skade et helt land i mange tiår etterpå"
– Kristoffer Hatteland Endresen, Universitas«Pol Pots smil» - 2009
"Idlings anliggende er ikke realhistorie, men et forsøk på å avkle en mentalitet som ligger tilbake i tid. Paradoksalt og skremmende som det er i denne sammenheng, tror vi på Idling fordi han rører oss.Rasjonaliteten trenger ikke språklig føleri. Hjertet trenger ikke fotnoter.Pol Pots smil er elegant utformet, språklig kreativ og de unge idealistenes handlinger får sin forklaring."
– Tone Bratteli, Bistandsaktuelt«Pol Pots smil» - 2009
"Dette er en spesiell bok på mange måter. Den er skrevet med et driv som er kriminalroman verdig. Idling har valgt et litterært grep som ikke mange ville klart å gjennomføre med et så elegant og vellykket resultat. Han er søkende og nøster i alle tenkelige retninger. Grepet er på mange måter nyskapende journalistikk. Som sådan kan den også være en lærebok for dem som søker fakta og sannhet om verdens kriger og konflikter i dag."