– Er det vanskeligheter mellom Theo og deg?

– Nei, alt er som det pleier, sa Victoria fort. Hun forsto ikke hvordan hun hadde gitt Karen Sofie det inntrykket.

– Det bare virket som det var noe i tonen i stemmen din, du lød lei av ham.

Var det så åpenbart? Victoria håpet ikke at hun hadde gitt Theo det samme inntrykket.

– Vi har vært et par en stund, da går man litt lei av hverandre til tider, sa Victoria unnvikende.

– Slik kjenner jeg det ikke med Verner. Jeg kan ikke tenke meg at jeg ikke skulle være gift med ham. Han og William er de to viktigste i livet mitt, ja foruten dere søsknene og mor og far.

Victoria skulle ønske hun kunne kjenne det slik for Theo også, men sannheten var at det var mange år siden han fikk blodet hennes til å bruse. Dagene med Theo var vanlige og rutinepreget. Det skjedde ikke noe nytt, ikke noe spennende. Victoria lengtet etter eventyr, etter å føle sterkt og intenst igjen. Siste gangen hun hadde slike følelser, var da Gabrielle kom til verden, og det var ikke en slik intens følelse hun jaktet etter. Men det hadde vært noen spede drypp av slike følelser, som de gangene hun var sammen med Nordmeister. Da kunne hun kjenne noe hun ikke følt på lenge, noe som fikk henne til å føle seg mer levende enn hun gjorde sammen med Theo. Det både pirret og skremte henne.

– Jeg elsker barna mine mer enn noe annet, sa Victoria.

Karen Sofie betraktet henne. – Men du elsker ikke Theo?

Victoria så seg fort rundt, for å påse at det ikke var noen kjente i nærheten som kunne lytte. Det befant seg heldigvis ingen ved bordene nærmest dem. Hun senket likevel stemmen, og lente seg over bordet mot søsteren.

– Jeg har møtt en mann som vekker følelser i meg som Theo ikke makter lenger, hvisket hun.

Karen Sofie stirret forferdet på henne. – Du har vel ikke gått bak ryggen på Theo, og sveket ham?

– Nei, nei, jeg har ikke gjort noe galt. Vi er bare venner, denne mannen og jeg, men jeg tror han finner meg meget interessant.

– Du bør ikke være venn med en mann som vil noe mer, det er ikke riktig overfor Theo. Og slik som du snakker ... Jeg ser det i øynene dine, Victoria. Du ser på denne mannen som mer enn en venn.

– En kvinne kan vel drømme, sa Victoria lett, og trakk på skuldrene.

– Det er ikke alle drømmer en bør tillate seg. Jeg tror du er i ferd med å bevege deg inn i et farlig farvann. Vil du risikere ekteskapet ditt for en ..., ja, jeg vet ikke en gang hvem det er.

– Det betyr ikke så meget hvem han er, saken er at Theo ikke behandler meg så bra lenger. Han virker tilfreds så lenge han kan skrive, han varter meg ikke opp mer. Han viser ikke sin interesse slik denne andre mannen gjør.

– Du har alltid vært svak for smiger, Victoria. Men det er ikke slikt som er viktig i et langt forhold.

– Det vet jeg vel, du behøver ikke belære meg, Karen Sofie. Victoria var irritert. Hun hadde håpet på forståelse, men hun burde skjønt at Karen Sofie ikke var den rette til å gi det.

– Jeg vil bare ikke at du skal gjøre noe du kan komme til å angre på, Victoria. Det er ikke bare Theo du bør tenke på, men også ditt eget rykte.

– Jeg kan være diskret, det er uansett ikke et problem. Jeg kommer ikke til å agere på disse følelsene.

– Jeg håper det stemmer, sa Karen Sofie med bekymret stemme.

Da de tok farvel, tenkte Victoria på Nordmeister igjen. Det var nesten som om søsterens motstand hadde gjort det enda mer fristende å besøke ham, som om hun måtte bevise overfor seg selv at hun fint greide å tilbringe tid med ham uten at noe utilbørlig hendte. Hun forsto Karen Sofies advarsler, det var ikke det, men det var vanskelig å gjøre noe med dem når alt i henne trakk i en annen retning. Hun levde bare én gang, hvorfor skulle hun ikke da leve så intenst hun kunne?

Til toppen