Det kunne ikke være sant. Det var ikke mulig. Victoria knuget brevet i hendene mens hun skyndte seg ned til Maren. Panikken hadde begynt å arbeide seg opp i henne. Av det datteren hadde fortalt om Stefan, var han ikke en mann Victoria stolte på. Han måtte ha lurt Inger, fått henne til å skrive dette brevet og truet henne med seg. Inger skrev om kjærlighet, men hun var ung og visste ikke så godt hva kjærlighet var. Om ikke annet så visste hun ikke at kjærligheten kunne gjøre blind. Hun visste ikke hva Stefan hadde lovet eller truet Inger med, men noe drastisk måtte det være, for datteren hadde aldri gjort noe slikt før. Etter den den gangen da Victoria hadde vært livredd for datteren, som de ikke ante hvor var, hadde Inger sverget på at hun ikke ville gjøre noe liknende igjen. Det løftet hadde ikke holdt lenge.

Hun mintes datterens prat om en tur, og hvordan hun hadde insistert på at hun ville gå alene. Det måtte være fordi hun skulle møte denne mannen og reise sammen med ham.

– Hva er i veien? Du er likblek, Victoria, sa Maren.

Victoria greide nesten ikke snakke. Hun bare rakte brevet til Maren, med skjelvende hender.

Maren leste. – Ved Gud, sa hun, og så opp på Victoria med et skremt blikk.

– Vi må få tak i henne, og innhente dem. Jeg kan ikke la Inger reise med den mannen til Gud vet hvor. Jeg stoler ikke på ham et sekund. Og Inger er bare et barn.

– De må ha reist fra jernbanestasjonen. Vi kan gå dit med det samme og forhøre oss om hvilke tog som har som har gått i dag. Og om noen har sett dem.

– Først telefonerer vi politiet. Den mannen har tatt min datter, og det må politiet etterforske, sa Victoria. Hun ville ikke ha noe uprøvd.

– Jeg får tak i Brage, han har venner hos politiet. De vil nok gi saken første prioritet, sa Maren.

Victoria strevde med å roe seg mens Maren telefonerte. Hun så bare for seg Inger sammen med den ukjente mannen. De hadde forsøkt å få henne til å presentere ham for dem, men det hadde aldri blitt noe av.

Maren ble heldigvis ikke lenge borte. – Brage legger alt arbeid til side og er på vei hjem, og han får politiet til å komme hit. Dette ordner seg, Victoria. De kommer til å finne dem, og Inger vil bli brakt tilbake til deg.

Victoria følte seg slett ikke sikker. – Hva om de ikke har reist med toget, men heller tatt ferden over fjellene? Kanskje det er derfor Inger har vært så oppsatt på å gå disse daglige turene, fordi hun ville trene seg i form til en slik gåtur?

– Det kan jeg ikke tenke meg. Fjellene er farefulle på denne tiden av året. Det er mye snø og fare for snøskred. Det er galskap å begi seg over dem, spesielt for en som er så uerfaren som Inger.

– Denne mannen kan ha overtalt henne. Når Inger føler sterkt, er det vanskelig å prate fornuft i henne. Og så har hun vært så sint på meg for det med skilsmissen. Hun vil ikke tilbake til Kristiania. Jeg lovet henne at vi skulle feire jul her, men det var ikke nok. Den mannen har fordreid hodet hennes fullstendig.

Brage kom ikke lenge etter. Han var i følge med to politikonstabler. De ville at Victoria skulle fortelle alt de visste om denne Stefan. Victoria visste bare det Inger hadde fortalt henne, og det var ikke så mye.

– De møttes på toget da hun kom hit. Inger fortalte meg det. Hun sa at han het Stefan og var medisinerstudent, forklarte Maren.

– Også bor han i et hus i skogen, men jeg vet ikke helt hvor, forklarte Victoria. Ingen av dem kunne beskrive Stefans utseende, for de hadde tross alt ikke møtt ham.

Politimennene sa at de ville undersøke ved jernbanestasjonen.

– Jeg blir med, sa Victoria bestemt.

Ingen protesterte på dette.

Victoria følte det som om hun befant seg i en uvirkelig drøm da de kjørte automobil til jernbanestasjonen. Hun kikket hele tiden ut av vinduet, håpet at hun ved et mirakel skulle få øye på Inger, men visste at det var en utopi. Inger hadde reist, men kanskje var det enda tid til å kunne innhente henne.

På stasjonen fikk de en oversikt over hvilke tog som hadde forlatt stedet. Det var to tog som hadde gått innenfor den tiden hvor Inger ble borte. Begge hadde endestasjon i Tyskland.

– Det må være dit de er på vei. Han er visst medisinerstudent fra Tyskland, forklarte Victoria. Hun husket at Inger hadde skrytt av dette, hun hadde vært så glad for å ha møtt en gutt som studerte til et så godt og anerkjent embete.

– Hva het han igjen?

– Stefan, men jeg vet ikke om det er hans ekte navn.

Politikonstabelen nikket, og tenkte.

– Vet dere noe om ham? spurte Victoria

Hun fikk ikke noe svar. Hun hadde lyst til å sette seg på neste tog til Tyskland, men samtidig visste de ikke om det var dit Inger og denne Stefan var på vei. De kunne gå av toget mange steder før toget kom dit. Inger kunne være hvor som helst. Det hele virket så fåfengt og så vanskelig at Victoria hadde mest lyst til å gråte.

Da de senere satt hjemme i stuen og la en videre slagplan, kjente hun atter på håpløsheten. Det var krig i Europa. Store soldattropper ble fraktet over landegrensene med tog hver eneste dag. Hvem kom vel til å legge merke til en ung pike og mannen hun var i følge med? Inger kom til å forsvinne i Europa, og det på en tid hvor det var mer farefullt der enn noensinne.

Til toppen