Den 28. juli erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia.

Denne dagen befant Anders seg på et skip som akkurat hadde lagt til havn i England. Anders visste ikke noe om alle urolighetene som fant sted. Han hadde vært til sjøs lenge, skipet hadde ikke vært til kai på over en måned.

Huden hans var solbrun, for han hadde vært en god stund i India. Det var et land han hadde fått et stort hjerte for, og ikke bare på grunn av kvinnene som likte å flørte med en ung gutt fra Norge. Skjønt ung, han hadde vel blitt voksen på disse årene. Da han reiste ut, var han seksten år og mest for en jypling å regne, noe han ofte hadde fått merke. Sjømennene hadde behandlet ham godt, men de hadde også vært harde mot ham. Det hadde herdet ham. Nå var han 21 år, og myndig. I løpet av de fem årene han hadde vært ute, hadde han spart seg opp en liten sum med penger, men pengene var ikke lenger drivkraften. Det var eventyret, mer enn noe annet, som drev ham. Anders hadde for lengst bestemt seg for at det var sjømann han ville være.

Da han steg i land, visste han akkurat hvor han skulle gå. Han hadde fått en egen stampub i London hvor han pleide å slå seg løs etter en lang sjøreise. Det var alltid herlig å komme tilbake til sivilisasjonen, men han visste at om noen dager ville han verke etter å sette føttene på dørken igjen og kjenne lukten av salt sjø. Hjemmet hans var om bord i båten, Esmeralda. Han hadde mønstret på et annet skip også, men det var Esmeralda han kom tilbake til. Som en mann som ikke får nok av sin kvinnes favn, så Anders på Esmeralda som sin trygge favn. Der var hans lille verden, som han kjente godt og hvor han stadig steg i gradene for sin arbeidsinnsats. Nå hadde han flere sjømenn under seg, og behøvde ikke lenger ligge langflat og skure dørken.

Krig. Ordet hang i luften da han steg inn på puben. Han hørte det fra alle hjørner. Sammen med Sjur fant han seg et bord med andre sjømenn.

– Vi er visst i krig! Sjømannen så på Anders.

– Hva? Er vi i krig? Mot hvem?

– Tyskland. De nekter å trekke troppene sine ut fra Belgia.

– Hvorfor befinner tyskerne seg i Belgia? ville Sjur vite.

Anders lyttet spent til samtalen om hvem som var i krig med hvem og hvorfor, det var litt for komplisert til å forstå sånn med en gang. Krig var ikke noe han hadde opplevd, det var bare et ord han hadde hørt om i andre land og andre nasjoner. Selv om han var norsk, kjente han seg litt britisk også siden Esmeralda seilte under britisk flagg. Britene og nordmennene hadde lange og tette tradisjoner sammen.

– Uansett hva som er årsaken, stilte regjeringen et ultimatum til Tyskland, og det nektet de å etterkomme, så nå er det krig, sa den andre sjømannen.

Anders drakk ølen fort, før han bestilte en til. Han lurte på hva krig ville bety for ham. I tre dager hadde han landlov, men ville han ha et skip å komme tilbake til etter dette? Hva skjedde med handelsvirksomheten når det var krig? De fraktet også varer til Tyskland, men det vil neppe skje nå som begge landene lå i krig.

Inne på puben var det flere engelskmenn som var klare til å verve seg til kamp mot fienden. Ingen visste helt hvordan krigen ville arte seg, eller hvor lenge den ville vare, men kampånden var sterk.

– Kanskje jeg også skal verve meg, foreslo Anders da han og Sjur spaserte tilbake til pensjonatet hvor de pleide å overnatte. Det var et koselig lite hus, drevet av en eldre kvinne som alltid kjente dem igjen og ga dem gode værelser og meget god mat. Det var som å være hjemme hos noen, følte Anders. Han lengtet ofte hjem når han sov i det pensjonatet.

– Du som er norsk, kan ikke verve deg til det britiske militæret. Da må du ha britisk pass, slo Sjur fast.

Anders ble slukøret. Han hadde tenkt at dette kunne være hans mulighet til å utrette noe. Krig representerte også eventyr, det var noe han hadde lest om i romaner som barn. Nå kunne han få være med på å bekjempe tyskerne. Men så skulle altså nasjonaliteten stanse ham.

Til toppen