Det regnet fortsatt da Bera gikk ut. Døren til skjåen sto åpen, så hun gikk dit, hoppet over sølepytter, men likevel var kjolen nesten gjennomvåt da hun kom seg i skjul. 
«Du orka å gå ut sjøl om det regna,» konstaterte Truls. Han satt på en kasse og laget nye river. 
«Æ tar ikke skade av litt regn.» En stund satt de i taushet. Bera så på fingrene hans mens han arbeidet. Neglene hadde sørgerender etter arbeidet ute. Nikolai hadde rene hender, men de var likevel mandige. En tanke fløy gjennom hodet hennes. Hvordan ville det være å holde Nikolai i hånden? Eller hvordan ville det føles om han strøk henne over kinnet, kjælte med håret hennes … Hun stanset tankerekken der. 
«Nu e det ikke lenge før slåtta e i gang.» Stemmen hørtes ny og ubrukt ut, nesten så den røpet at hun hadde tenkt på noe syndig. Men Truls lot ikke til å merke noe. 
Han skottet fort opp på henne, smilte og sa: «Ja, det blir fint. Æ gleda mæ, men kvinnfolkan får vel træla i frøkenfengran sine de første dagan.» 
«Frækk e du også. Trur du ikke de som e innleid tel sånt, e vant tel å arbeid, kanskje?» 
Han frydet seg over å ha klart å tirre henne. Så ble han like alvorlig igjen. Hun så ned på sine egne hender. De var ikke så pene som de burde være hos en pike av hennes stand. Neglene var korte, og hun hadde noen små sår som hun ikke helt visste hvor kom fra. Kanskje hun hadde fått dem da hun var sammen med hestene eller rotet nede i naustet. Hun hadde lett etter noe, men nå husket hun ikke hva det var. Hun skulle ønske hun kunne få bli med på slåtten, men Gabriel hadde sagt kontant nei da hun la fram forslaget for ham. 
«Det passa sæ ikke,» hadde han sagt. 
«Æ trudd ikke du brydd dæ om sånt,» tok hun til motmæle. 
«Ett sted går grensa,» svarte han kort og tok demonstrativt fram avisen. 
«Du blei tankefull,» sa Truls og rev henne ut av tankerekken. 
Hun reiste seg. Regnet hadde gitt seg, og skylaget slo sprekker. Kanskje det ble sol? Det dryppet fra takskjegget, og hun holdt fram hånden for å samle noen dråper. 
Truls kom bort til henne. Han hadde en ljå i hånden da han skottet opp mot himmelen. Hun kjente lukten av svette og fjøs. «Æ håpa det blir finvær tel slåtta e over,» sa han. «Litt regn e greit, men ikke sånn at høyet råtna på staur.» 
Dina kom forbi. Hun holdt skjørtene opp for ikke å skitne seg til. «Skal æ dra slipestein’ før dæ?» ropte hun til Truls. 
«Gjerne det.» Han gikk ut og lot Bera stå igjen. 
Hun ville si at det kunne da hun gjøre. Hvorfor hadde han ikke spurt? Han ville ha gjort det før, men noe var kommet mellom dem.

Til toppen