Bak fasaden (Heftet)

Serie: Alvestad 54

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Alvestad
Serienummer: 54
ISBN/EAN: 9788202614874
Kategori: Romanserier
Omtale Bak fasaden

Ingrid Alvestad har levd et rolig liv blant overklassen i Christiania, men en dag mottar hun et oppskakende telegram. Faren er død, og Ingrid er arving til en storgård på Romerike. Det viser seg fort at hun slett ikke er velkommen på gården, hvor fortidens synder lurer i krokene.

Døren gikk opp. To øyne plirte mot henne. Victoria neide og beholdt det senkede blikket. – Jeg ser etter arbeid, presset hun frem, redd for at det fortsatt skulle være noe i stemmen som avslørte henne.
– Vi ansetter ikke for tiden.

– Vær så snill, jeg må fø ungen min. Jeg gjør hva som helst!

Til toppen

Flere bøker av Elin Brend Johansen:

Utdrag

Et strykeorkester fylte det store værelset. Tonene smøg seg behagelig rundt Victoria. Theo og hun hadde satt seg i en liten sittegruppe, sammen med et ektepar fra Aker. Mannen, Juster Dahl, var jurist og hadde kjent August. Victoria merket seg de stadige blikkene han sendte Theo, men hun forsøkte å ikke la det gå innpå seg. Det var naturlig at folk undret seg, men det hadde gått over fem år siden dødsfallet. Det var ikke unormalt at hun fant seg en ny mann.

Det kilte litt inni henne da hun tenkte på Theo som sin nye mann. De hadde ikke snakket om forholdet enda. Det de hadde bedrevet, hadde dessuten vært ganske uskyldig, noen kyss her og der. Ikke noe mer. Det hadde hun ikke ønsket. Hun skulle være dydig denne gangen.

Etter at mennene hadde diskutert noen av de siste sakene i avisene, gled samtalen over på streiken blant fabrikkpikene.

– Det var godt den ble avblåst etter én dag, slik at ikke eierne tapte for mange penger, mente Dahl.

– Men det er synd at pikene ikke fikk gjennomslag for sine ønsker om en bedre arbeidslov, en lov som kan regulere arbeidstider og arbeidsmiljø, kastet Victoria frem.

Dahl myste på henne over brilleglassene. – De har arbeid og skal være takknemlige for det. Trives de ikke, kan de finne seg noe annet å gjøre. Kristiania har flere næringer enn fabrikkene.

– Det er ikke lett å få seg arbeid om man ikke har så mye erfaring.

– Hvis man står på, kan man få til hva som helst. Min far bygget opp vårt kontor helt på egen hånd. Han fikk ingen hjelp til det. Nå går forretningen strålende, poengterte Dahl.

– Men han hadde utdannelse, et embete. Hvis man ikke har det, blir det vanskeligere. Og det er ikke til å komme bort fra at det er kritikkverdige forhold i flere av disse fabrikkene. Flere av pikene har det vanskelig.

– Og dette vet De helt sikkert, fru Møller?

– Jeg har mine kilder, bekreftet Victoria, uten å gå nærmere inn på hva hun visste. På den ene siden kunne hun forstå hvorfor folk var skeptiske. De hadde ikke sett det hun hadde sett. Hendelsen med den skadede fingeren var fortsatt nok til å få henne til å grøsse om nettene.

– De tenker å skrive om dette i Deres magasin?
– Vi får se. I det nyeste nummeret har jeg andre artikler.

– Om praktisk mote. Jeg har lest det, forstår De. Riktig så interessant var det, skrøt Dahls kone.

– Ja, klær er noe kvinner gjerne kan beskjeftige seg med, så slipper vi andre, humret Dahl.

Victoria kikket ut på menneskene som danset rolig til musikken. Hun lurte på om noen av dem tilhørte den samme klubben som Edelmann. Hun lurte på hva slags klubb det var.

Etter to musikkstykker kjente hun seg trett. Hun hadde stått tidligere opp enn vanlig den siste tiden, det, og alt arbeidet hun hadde gjort, hadde tappet henne for krefter.

– Jeg trenger litt frisk luft, unnskyldte hun seg. Theo reiste seg samtidig som henne. – Vil du ha selskap?

– Takk, men jeg vil gjerne ha litt tid alene.

Theo lot til å slå seg til ro med det, og Victoria forlot ham i salen. Det var ingen mennesker ute på verandaen. Utsikten var enda mer praktfull der. Det var sikkert et syn å se soloppgangen over fjorden herfra, tenkte hun.

Et overbygget tak sørget for å holde verandaen fri for snø, men kulden kunne man ikke unnslippe.

Hun hadde stått slik en liten stund da hun hørte stemmer under seg. De lot til å komme fra hagen. Nysgjerrig kikket hun over rekkverket.

– Vi må snart gjøre noe. Dette kan ikke fortsette.

Victoria gjenkjente stemmen til fabrikkeier Edelmann. Hun hadde sett etter ham i selskapet, kanskje hadde han nettopp ankommet.

– Nonsens, alt er slik som det hele tiden har vært.

Det var stemmen til en ukjent mann. Victoria lente seg så langt ut som hun våget, men mannen sto med ryggen til, og stemmen kjente hun ikke.

– Har dere kvittet dere med piken?

– Snart, veldig snart.

– Jeg ba dere spesifikt om å gjøre det etter den ulykksalige hendelsen. Vi kommer til å bli avslørt. Jeg kan miste fabrikken.

– Ingen skal miste noe som helst. Det må De ha tiltro til.

Edelmann løftet på hodet. Victoria trakk seg hurtig inn i skyggene på verandaen. Hadde han sett henne og forstått at hun lyttet? Hjertet slo fort. Hun lente seg mot veggen og tvang seg til å puste rolig.

– Jeg skulle aldri ha innlatt meg på dette, hørte Victoria Edelmann si. Så sa den andre mannen noe hun ikke kunne høre, men hun våget ikke å lene seg ut over rekkverket igjen. Brått fikk hun en idé. Hun skyndte seg innenfor, og kolliderte nærmest med en tjenestepike som bar på et brett med glass. Piken kikket bestyrtet på henne.

– Beklager, presset Victoria frem, før hun gikk det raskeste hun kunne ned i hallen der hvor de hadde kommet inn. Hun lot som hun fortapte seg i et stort portrett som hang på veggen. Portrettet måtte være av grossererens far, hun kunne se likheten i det godt malte ansiktet.

Da døren gled opp, skvatt hun. Hun beveget på hodet og møtte Edelmanns øyne med det samme.

– God aften, sa hun og forsøkte å virke overrasket. Som om han nettopp bare hadde kommet inn av døren, uten at hun hadde ventet det. Den andre mannen var ikke sammen med ham, hvilket gjorde Victoria enda mer nysgjerrig.

– God aften, ja. Edelmann grep hånden hennes, men han virket ikke å være helt til stede. Victoria regnet med at tankene hans drev rundt samtalen han nettopp hadde hatt, en samtale hun instinktivt følte hadde noe med hennes egen jakt på sannheten å gjøre.

– Så hyggelig å se Dem. Jeg ante ikke at De også kjente grosserer Hermansen.

– Hermansen og jeg går langt tilbake. Vi studerte faktisk sammen på Handelsskolen. Det må være over tretti år siden nå.

Ja, tiden flyr. Nå er vi inne i et nytt sekel, og alt kan skje. Victoria skravlet for ikke å slippe ham fra seg. Og da Edelmann begynte å bevege seg mot selskapsværelsene, fulgte hun etter ved siden av ham.

Hun møtte blikket til Theo da hun kom inn i salen.

– Hva gjorde du sammen med Edelmann? sa han lavt til henne, da hun kom tilbake til sittegruppen.

– Vi møtte på hverandre ute i hallen og slo av en prat, sa hun lett, samtidig som hun smilte til Dahl. – Edelmann og Hermansens vennskap går visst langt tilbake.

– Ja, de herrene der har vært fortrolige lenge. De fant seg en liten gruppe under studiene som holdt sammen, var visstnok noen skikkelige bøller til tider. Og de har holdt sammen siden.

– Hvem andre enn Hermansen og Edelmann befinner seg i denne gruppen?
Dahl tenkte seg om. – Det er bankmann Meyer, sakfører Krantz og herr Vilmersen.

– Vilmersen? spurte hun overrasket.

– Det stemmer. Han og Hermansen har fast bord på flere av byens bedre restauranter. Det har de hatt lenge.

Eugenies far, for det gjennom Victoria. Overhodet i familien som hun en gang hadde bodd hos for å lære seg dannelse. Herr Vilmersen hadde vært med i samme gruppe som Edelmann. Kanskje holdt gruppen sammen fremdeles. Kanskje denne gruppen var ensbetydende med klubben med rike menn, den Åsa hadde fortalt henne om? Og hvis det var slik, hadde Vilmersen også noe med frøken Holms forsvinning å gjøre?

Til toppen

Bøker i serien