Karine lot de store dobbeltdørene til brygga stå åpne for å høre de hverdagslige lydene utenfra, og ikke minst slippe inn mer lys. Men da hun gikk sakte innover gulvet, var det som å spasere inn i et fjell, tenkte hun. Lydene utenfra forsvant, og det var ganske mørkt der inne. Det føltes som om minnene fra kvelden før ville ta kvelertak på henne, og det ble tungt å puste. Hun hadde alle sansene i beredskap. Var det noen i etasjen over henne? Noen som lurte bak neste hjørne? Eller kom det noen bak henne? Det hadde kanskje vært dumt å la døren stå åpen, for nå kunne hvem som helst spasere inn – også morderen.
En ny tanke slo ned i henne. Den som begikk disse ugjerningene, kunne jo være hvem som helst. Så vidt hun visste, var lensmannen helt uten spor. Det kunne være en som kom roende hit når folk var gått til ro. Eller det kunne være noen fra Kjerringøy.
Den nye tanken var så skremmende at hun begynte å skjelve.
Til toppen