Elise glippet med øynene. Et intenst, skarpt lys fikk henne til å lukke dem med det samme.

Alt duvet og gynget, både hun selv, det hun lå på og det som var rundt henne. Hun forsøkte å tvinge frem en tanke, men den glapp unna i samme sekund. Det føltes som om hodet var fylt med noe flytende.

Underlige bilder trengte seg frem for hennes indre øye. Omgivelsene endret seg. Nå lå hun inni en sanddyne og ville grave seg vei ut, men armene nektet å lystre. Hun gispet etter luft, ville vri på seg, men kroppen var som lammet.

Dønninger slo inn mot land et sted langt i det fjerne. Måkene skrek. Et sikksakklyn skar over himmelen. Hun befant seg ikke lenger i sanddynen, men lå slengt opp på en strand som et skipsvrak.

Med ett lød et øredøvende smell. En motor brølte. Lyden ble sterkere og sterkere, så sterk at hun ville holde seg for ørene, hun holdt det ikke ut. Så stilnet alt med ett. Verden ble stillhet, måkeskrikene opphørte, tordenbrakene rullet ikke lenger over himmelen. En stemme hvisket noe inn i øret hennes.

«Elise?» Stemmen var fylt med ømhet og engstelse.

Hun slo øynene opp og så rett inn i Johans fryktsomme blikk. Hun trodde hun smilte til ham, men visste det ikke med sikkerhet. «Johan?»

Tårene trillet nedover de skrukkete kinnene hans. «Du lever,» hvisket han. «Jeg har vært så redd.»

«Hvor er jeg?»

«På Ullevål sykehus. Det var en ulykke, du ble påkjørt av en diger lastebil.» Han dro lommetørkleet opp av bukselommen, tørket øynene og pusset nesen. «Det kunne gått riktig galt,» la han til. Stemmen brast.

Elise anstrengte seg for å samle tankene. Noe hadde klarnet, men ikke alt. «Hvor var jeg? Var du der?»

Han ristet på hodet. «Du var alene. Du hadde gått deg en søndagstur. Hadde jeg blitt med deg, ville det aldri ha skjedd.»

Elise så uforstående på ham. «Er du dårlig?»

Johan smilte gjennom tårer og strøk henne kjærlig over kinnet. «Jeg forstår at du har glemt. Nå må du hvile hjernen din og ikke tenke. Jeg har det bra. Jeg var urolig for deg, men Torunn og Evert kom. Torunn lagde middag. De var hos meg da de ringte fra Ullevål.»

Det ble taust en stund.

«Jeg begriper ikke hvorfor du gikk den veien,» kom det plutselig. «Det pleier vi aldri.»

Elise forsøkte å fokusere blikket på ansiktet hans, men av og til ble det borte. Hun skjønte ikke hva han snakket om.

Det gikk i døren, men hun orket ikke å snu på hodet for å se hvem det var. Hun hørte en lys, ung kvinnestemme si noe om at herr Thoresen dessverre ikke kunne være der lenger, men hun forsto ikke at det hadde noe med henne selv å gjøre. Hun kjente at Johan kysset henne på pannen og sa noe med tykk stemme, så gled hun inn i det myke, mørke igjen.

Dag gikk over i natt, natt gikk over i dag. Johan var der igjen, og Elvira og Rosalind kom. De hadde varme hilsner med fra Hugo og de andre. For Elise foregikk alt som i en drøm, først da det føltes som om hun hadde ligget der i en uendelighet, begynte det gradvis å klarne litt oppe i hodet. Hun hadde vært utsatt for en bilulykke, men hvor hadde hun vært og hvorfor var hun der alene?

Johan kom tilbake. Hilda var med ham denne gangen. Da Elise fikk øye på henne, kjente hun en merkelig uro i kroppen. Det var noe hun burde huske, men hun var ikke i stand til å komme på hva.

Til toppen