Nicolas kom ikke. Siri og Magnus måtte dra, men Elise og Morten bestemte seg for å bli til neste dag.

Morten gikk til en nabo for å låne telefonen og ringe Nicolas, men fikk ikke noe svar. Barna var skuffet, og Ragnhild var ulykkelig. Morten forsto at noe måtte gjøres for å få opp stemningen og foreslo tegnekonkurranse. Den som først klarte å gjette hva han tegnet, fikk lage neste oppgave.

"En albatross!" ropte Jon Peder da Morten var ferdig med å tegne.

Morten så forbauset på ham. "Hvordan klarte du det?"

"Jeg har en bok om albatrosser."

"Nå skinner solen!" utbrøt Mie. "Morten, kan vi ikke heller fiske krabber?"

"Men det er jo min tur til å tegne!" protesterte Jon Peder.

Morten hvisket en oppgave til ham, og Jon Peder begynte.

"En brannbil!" sa Mie før han var halvferdig. "Da kan vi gå ned til brygga!"

Elise og Ragnhild ble igjen. De satte seg ut på verandaen.

"Har dette pågått lenge?" spurte Elise forsiktig. "Nicolas pleier da alltid å være ordholden?"

"Han ble betatt av en annen en gang vi var på fest hos kusinen hans."

Elise kjente noe vondt inne i seg. Så var det altså tilfellet det ryktene fortalte.

"Jeg har hele tiden håpet at det skulle gå over," fortsatte Ragnhild med gråtkvalt stemme.

Elise sukket. "Det må være vondt. Fryktelig vondt. Men hvis du greier å gi ham tid, kan det være håp om at forelskelsen går over. Det gjør den som regel. Det er jo en slags rus, vet du."

"Mener du at jeg skal sitte stille og se på at han bedrar meg?" Ragnhild var opprørt i stemmen.

"Ja, hvis du greier det. Dere har hatt det så fint sammen, og han har alltid sett på deg med beundrende blikk. Nå er han rammet av en slags sykdom. Når den er over, vil dette trolig snart være glemt, og han vil være glad for at ‘rusen’ ikke fikk alvorlige konsekvenser."

Ragnhild ristet på hodet. "Nå forventer du for mye av meg. Ville du ha orket å vite at Morten delte seng med en annen?"

Elise sukket tungt igjen og ristet langsomt på hodet. "Jeg vet neimen ikke, Ragnhild, men hvis det var den eneste måten jeg kunne få beholde ham på, så kanskje" Hun tenkte seg om. "Kanskje det hadde hjulpet å gjøre ham sjalu? La ham forstå at andre menn synes du er tiltrekkende? Du er flott kvinne, Ragnhild. Guttene svermet for deg da du var yngre. Nicolas er kommet i en alder da han lengter etter spenning og frykter at han skal bli gammel uten å ha opplevd det helt store. Hvis det plutselig går opp for ham at din kjærlighet ikke er noen selvfølge, men at han må være forsiktig for ikke å miste den, så kanskje vil han begynne å tenke på hva han gjør. Dessuten vet du ikke om de deler seng heller."

"Rosalind sa noe av det samme. Hun sa at jeg skulle prøve å forføre ham, men det har ikke hjulpet."

"Nei, han er ikke blitt redd nok. Han skjønner ikke hva han risikerer."

Ragnhild nikket. "Jeg vet ikke om jeg klarer det, men du har gitt meg et lite håp, mormor. Du vet at Mie har begynt i musikkorpset. Der er det en pappa som stadig sender meg lange blikk." Hun var blitt tankefull. "Jeg lurer virkelig på om jeg skal prøve. Det vil bli tårer, og det vil gjøre fryktelig vondt, men Nicolas er verdt det."

Det gikk i grinden, og begge så opp.

"Kommer de tilbake allerede?" utbrøt Ragnhild forbauset. "Jeg trodde de ville bli nede på brygga resten av formiddagen.

Da dukket en kjent skikkelse opp foran verandatrappen.

"Nicolas?" Ragnhild var vantro i stemmen. "Hvor kommer du fra?"

"Jeg tok bussen og fikk sitte på med en lastebil resten av veien."

"Men hvorfor?"

"Jeg rakk ikke fergen." Han snudde seg mot Elise. "Så fint at du er her! Jeg likte ikke regnværet i går kveld. Ragnhild er redd torden." Han smilte.

Enten så er han en dreven løgner, eller så er han uskyldig, tenkte Elise.

Til toppen