"Morten, se! Krokusene har kommet opp! Både de gule og de blå!"

Morten smilte. "Ja, nå er det vår, Elise. Jeg synes denne vinteren har vært lengre enn noen annen jeg har opplevd. Mørkere, kaldere og med enda glattere veier. Jeg hørte folk i butikken snakket om en gammel mann som hadde stått stille, rett opp og ned, da glattisen under ham plutselig rørte på seg. Han falt og brakk både hoften og lårbenet! Det er livsfarlig. Egentlig burde vi holde oss innendørs hele vinteren."

Elise lo. "Da hadde ikke du vært til å være i hus med! Du er som en tiger i bur bare du må holde deg inne en eneste dag."

"Det kommer an på om min kone er der sammen med meg eller ikke. Hvis hun sitter med nesa ned i skrivemaskinen hele dagen og det ikke er mer snø å måke, kan tilværelsen bli litt kjedelig."

"Men ‘når vårsol i bakkane blenkte, fikk han hug til si heimlege strand’," siterte Elise leende.

Morten lo. "Ja, da blir livet godt å leve. Hva skal vi finne på til sommeren, da, Elise? Skal vi ta imot Hugos tilbud om Solgropen, eller vil du til Ringstad? Eller kanskje dra på båtferie med skranglekassa vår?"

Elise sendte ham et indignert blikk. "Skranglekasse, du liksom! Jeg synes båten vår er fin, jeg. Det syntes Veronica også."

"Du mener vel ikke at vi skal ta med henne?"

Elise lo. "Det var en spøk. Henne ser vi nok ikke her mer."

Det gikk i porten, og begge snudde seg mot lyden.

"Elvira?" utbrøt Elise glad. "Det var en overraskelse!"

Elvira svarte ikke. Nå la Elise merke til at hun virket oppskaket. Hva er det nå? tenkte hun med et lite sukk.

"Jeg har noe jeg må fortelle dere!" sa Elvira, opprømt i stemmen. "Jeg har sett Pål!"

Elise stirret vantro på henne. "Ikke tøys!"

"Det er sant! Jeg så ham nede i byen for bare en time siden!"

Elise og Morten vekslet et raskt blikk.

"Du må ha sett feil, Elvira," sa Elise rolig.

Elvira overhørte henne. "Da han fikk øye på meg, snudde han ryggen til og begynte å gå fort i motsatt retning. Det var helt tydelig at han ikke ville treffe meg."

"Kjære deg, Elvira, det kan ikke ha vært ham. Pål er død. Han er blitt etterlyst og lett etter i lang tid uten at noen har funnet et eneste spor etter ham. Han må ha druknet eller vært utsatt for en ulykke. Eller han ønsket å forsvinne uten at noen visste hvor han var."

Elvira sendte henne et såret blikk. "Tror du jeg står her og lyver?"

Til toppen