Betroelser og undring (Heftet)

Serie: Flammedans 87

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Flammedans
Serienummer: 87
ISBN/EAN: 9788202575588
Kategori: Romanserier
Omtale Betroelser og undring

Anna går til Holtet for å snakke med Turid om bekymringene sine, men bare doktor Gåsbakk er hjemme. Han forstår at noe er i veien, og spør om hun ønsker å snakke om det. Brått har hun fortalt ham alt, og han er som alltid forståelsesfull.

"Hvor lenge er det siden du har tatt en ordentlig undersøkelse hos legen?"

"Ikke siden jeg fikk Holger," svarte hun og var urolig. Hva om han fant noe? Hva om hun virkelig var syk?

Hun hadde ikke fortalt at hun hadde vært urolig for hjertet sitt. Ikke til Atle eller noen andre heller.

Til toppen

Andre utgaver

Betroelser og undring
Bokmål Ebok 2018

Flere bøker av Jane Mysen:

Utdrag

"Hvem tror dere at dere er? Trenge dere inn på denne måten! Når mine kolleger i Kristiania får høre om dette, vil det få følger." Lensmannen hadde stilt seg opp med ryggen mot det ene av de to store, gardinløse vinduene. Han så streng og bestemt ut, frykten vibrerte mellom dem.

"Hvem har sagt at kollegene dine vil få vite noe," sa Atle hardt.

"Hva mener du?" Lensmannen klarte ikke lenger å skjule hvor usikker han var.

Atle gløttet bort på Gunnar, som sto stiv og strunk ved døren. Han var blekere enn han pleide, og grepet han hadde om kniven, viste at han ikke var vant til å håndtere våpen.

Det var min skyld, tenkte Anna. Det var hun som hadde overlatt ungene til lensmannen og kvinnen fra Foreningen til motarbeidelse av omstreifervesenet. Hadde ikke det skjedd, ville situasjonen ha vært en annen.

Det var så mye hun skulle ha gjort annerledes, men hun var hjelpeløs. Bortsett fra å gjennomføre det hun hadde planlagt med Atle og Gunnar, var det ikke noe hun kunne gjøre.

Helena hadde ikke visst om planen. Hun var uskyldig.

Hardt mot hardt var det eneste som nyttet. Loven måtte settes til side. Det visste de alle tre.

"Gi oss adressen hvor vi kan finne ungene, så går vi stille og rolig herfra," sa Atle bestemt. "Vi har ikke noe ønske om å skade lensmannen, men blir vi presset mer nå, vet jeg ikke hvordan dette ender."

Lensmannen dro tungespissen over leppene. Han var nervøs. De var sterkere enn ham nå. Fire mot en og med våpen i hånd hadde ikke lensmannen mye han skulle ha sagt, bortsett fra å nekte dem adressen.

Nå gikk lensmannen bort til skrivebordet. Da han hadde satt seg, virket det som om han følte seg tryggere og mer betydningsfull. "Jeg anmoder dere om å forlate huset straks," sa han alvorlig. "Å tvinge til seg opplysninger fra en politimann fører ikke noe godt med seg."

"Det førte ikke noe godt med seg å ha tillitt til deg heller," tok Anna til motverge og tiltalte ham som om de skulle være dus. Hun følte seg ikke underlegen lenger. Ikke nå. Dessuten var det Helenas unger de sloss for. Ikke noe var viktigere enn å få dem tilbake.

"Vi har med oss barnas mor," fortsatte Atle. "Hun kan fremvise fødselsattester. Om det er ønskelig og nødvendig, kan lensmannen ta kontakt med sin kollega på Lillehammer, for å få vite med sikkerhet at hun er bofast. Ved å ta fra henne barna har du gjort henne stor urett."

Lensmannen myste med øynene og bet tennene sammen.

En kjølig trekk fra det åpne vinduet, snodde seg om Anna. Det fikk henne til å tenke på årstiden som lå foran dem. De hadde ikke tid til å somle. De måtte handle. Hun tok et skritt frem samtidig som hun fisket frem den vesle kniven hun alltid hadde i kjolesekken. "Vi går ikke herfra før lensmannen har gitt oss opplysningene."

Lensmannen stirret på kniven. "Dere truer meg!"

Anna nikket med et sammenbitt uttrykk i ansiktet. "Vi er ikke redde for å bruke kniv. Om lensmannen ikke tror meg, vil han få se."

Nok en gang fløy tungespissen hans over leppene. "Dette er straffbart. Etter slik oppførsel kan det hende dere aldri får se barna igjen."

"Bare gi oss adressen," blandet Gunnar seg inn.

Lensmannen ristet på hodet.

Anna tok et skritt frem. Hjertet hoppet i brystet idet hun viftet med kniven foran mannens ansikt. Det var ikke meningen å bruke den. Alt hun ønsket var å skremme ham. "Gi oss adressen!"

Om han var redd, skjulte han det godt. "Dere våger ikke å gjøre meg noe. Det vil medføre et liv i fangenskap. Ingen tater utfordrer en lensmann uten at Loven tar hånd om ham. Det gjør ingen," la han bryskt til.

"Loven kan ikke beskytte deg her inne. Hvis lensmannen ikke gjør som vi sier, vil han ikke være i stand til å sladre etter at vi har forlatt huset."

Lensmannen mistet all farge. "Dere våger ikke å skade meg."

"Hvis jeg var lensmannen, ville jeg ikke være for sikker på det."

Det var Gunnar som snakket nå, og Anna sendte ham et takknemlig blikk. Mannen fra Finnskogen hadde vist seg å være modigere enn hun først hadde trodd.

Til toppen

Bøker i serien