Døren ble åpnet sakte. Elis ansikt, stort, rundt og blekt viste det seg i gløtten. Et forskrekket gisp unnslapp henne da hun oppdaget hvem som ventet, men da hun ville lukke døren, var Helga rask med å sette støvelen inn mellom karm og dørblad.

«Gå din vei!» Eli stirret skrekkslagen på urtekona. «Jeg vil ikke ha deg her. Du er ikke velkommen.»

«Hva du mener betyr ikke noe.» Helga stirret på henne med en intensitet som kunne fått hvem som helst til å knekke sammen.

Men Eli ble stående og gjorde store øyne. «Ravnene,» hvisket hun. «Hvorfor har du med deg ravnene?»

Helga svarte ikke, men slo lett på døren. «Slipp oss inn,» sa hun bestemt.

Eli ristet på hodet. «Ikke ravnene. Jeg vil ikke ha ravnene inn i stua mi.»

«Hvis jeg gir dem beskjed, vil de uansett angripe. Gjør som jeg sier nå. Når som helst kan jeg gi dem tegnet. I dag, i morgen, om en uke eller et år – når det passer slik.»

«Truer du meg?» Eli skalv i stemmen.

Helga nikket til svar. «Slipp meg inn,» nærmest befalte hun. «Det er best for deg. For meg. For alle.»

Eli ristet nok en gang på hodet. Fingrene krøkte seg om kanten av dørbladet. «Jeg kan ikke slippe deg inn,» sa hun skjelvende. «Jeg tør ikke.»

Helga Urtekone la hånden mot dørbladet og dyttet. «Vi kan ikke stå her i det uendelige,» mumlet hun.

«Du kan komme tilbake i morgen tidlig,» stotret Eli. «Så snart det lysner.»

«Jeg har ikke tid. Noen venter.»

«Noen venter? Hvem venter?»

De stirret hverandre inn i øynene, begge var tause.

Stillheten gjorde noe med Eli. Hun senket blikket mot støvlene før hun kikket på ravnene. «Du kan komme inn, men ravnene vil jeg ikke ha i huset. De må bli igjen utenfor. Og det hjelper ikke hvor mye du truer meg,» la hun til med dirrende røst.

Helga sa ikke noe nå heller, men fortsatte å stirre hardt på henne.

Eli ble mer usikker. «Hvilken garanti har jeg for at de ikke angriper?»

«Det avhenger av meg – det er jeg som bestemmer.» Helga begynte å miste tålmodigheten. Hun var kald, sulten og trett. «Gjør som jeg sier.»

«Jeg stoler ikke på deg. Jeg stoler ikke på ravnene dine heller. Det var de som hakket i stykker den gamle kvinnens øyne, var det ikke?»

Helga svarte ikke på det, men fortsatte å presse. «Det er ditt problem at du ikke stoler på oss. Slipp oss inn.»

Eli ristet på hodet, virket plutselig mer bestemt, som om hun endelig hadde tatt avgjørelsen. «Så lenge du har med deg ravnene, slipper du ikke inn,» gjentok hun. «Jeg er redd fuglene dine. De er ondskapsfulle.»

Helga vurderte situasjonen. Eli var vrang. Hvis kvinnemennesket nektet å snakke, ville hun gjøre det vanskeligere. Helga ranket seg en anelse. Det lange, tykke sjalet varmet ikke godt nok her ute. Det var en av kvinnene i Søsterskapet som hadde heklet det. Helga mente at sjalet var en beskyttelse med magiske krefter.

Hun løftet på skuldrene, først den ene, så den andre. En liten stund var det bare vingeslagene som kunne høres, innen ravnene ble slukt av mørket. «Slik. Er du fornøyd nå? Vil du slippe meg inn?»

Til toppen