Karaffelen klukket da Andreas helte konjakken oppi glasset, og da han satte i korken, lød et lite klirr. Andreas pleide ikke å drikke. Folk sa og gjorde mye dumt når de fikk i seg av det sterke. Han hadde ikke tall på hvor mange ganger faren hadde sagt akkurat det. Selv hadde faren så vidt nippet til drikkevarene, som alltid sto på bordet mellom de store stuevinduene.

Andreas hadde fulgt Camilla i seng. Hun hadde vært oppspilt og brukt lang tid på å falle til ro. Men til slutt hadde hun gitt etter for trettheten, og Andreas kunne ikke huske å ha følt seg så sliten noen gang. Men om han prøvde å sove, ville han ikke få det til, skjønte han. For om kroppen føltes fullstendig utmattet, vandret tankene fra det ene til det andre.

Morens tunge skritt kunne høres i trappen. Hun hadde knapt forlatt Alma etter nedkomsten. Hvordan ville hun reagere hvis han fortalte sannheten? Hvordan ville hun ta det om hun fikk vite at barnet ikke hadde en dråpe av hans blod? Hun som snakket til tauser og drenger som om de skulle være hunder. En dreng var far til barnet han skulle forsørge. Hvordan ville hun ta det?

Andreas klarte nesten ikke trekke pusten. Det var som om brystkassen holdt på å fylles av alt han gikk og tenkte på, som om han skulle kveles.

Moren fylte et glass vann, hørte han. Snart ville hun komme inn i stuen og snakke om den nyfødte, og om hvor heldig han var.

Det var stas med jenter, syntes hun. Søsteren hans var blitt skjemt bort. Da hun flyttet, hadde han savnet henne, men nå var han glad til. Flere kvinner i huset, og han ville ha gått fra vettet.

Morens ruvende skikkelse fylte den åpne stuedøren med ett. Vannglasset holdt hun i hånden. «Sitter du her, da, Andreas,» sa hun og var like blid som da hun la barnet i armene hans, men han kunne se at hun var sliten. Like sliten som ham, men på en annen måte.

De hadde ikke behandlet ham pent, moren og Alma. Camilla ble også ofte glemt, særlig etter at Alma ble svanger. Det ville nok ikke bli bedre nå som barnet var født.

Det var som om kvinnene i huset mislikte det han var opptatt av. Ikke det at de mislikte Camilla, men de overså henne. Som om hun trengte å lære hvor lite viktig hun var.

«Legen mente fødselen ville bli hard. Det ble den, men nå er den heldigvis overstått. Du er vel lettet?»

Han gløttet bort på moren, men sa ikke noe. Ikke nikket han heller. I stedet nippet han til konjakken før han ble sittende med glasset i hånden.

«Du virker så misfornøyd. Jeg skjønner ikke hva som går av deg,» sa moren og virket oppgitt. «Så sitter du her i stedet for å være hos Alma? Hun er sliten etter fødselen. I sted gråt hun og sa at du egentlig ikke ønsker barnet. Stemmer det, Andreas? I så fall skammer jeg meg over deg. Dere er to om dette. Vil du ikke ha barn, bør du heller ikke dele leie med henne.»

Konjakken begynte å virke, han kunne kjenne hvordan den roet både tankene og nervene.

«Gå opp til henne. Sitt ved sengen hennes når hun våkner. Da blir hun glad, og melken kommer lettere. Alt går lettere når ektefolk viser at de bryr seg om hverandre.»

«Jeg er ikke mer glad i Alma enn du var i far,» sa han mutt. «Og hvem har innbilt deg at Alma vil amme?»

Moren så misfornøyd på ham. «Hva er det du sier? Ikke mer glad i Alma enn jeg var i Georg?»

«Du kjeftet og brukte deg på ham. Ikke noe av det han gjorde eller sa, var bra nok.»

«Du vet ikke hva du snakker om.»

«Ikke? Jeg bodde sammen med dere i alle år. Har du glemt det?»

Moren drakk vannglasset tomt og satte det fra seg. Det ante ham at det ville komme en tordentale, og den lot ikke vente på seg.

«Du snakker som du har vett til. Om du hadde vært halvparten så glad i Alma som jeg var i din far, ville dere hatt det godt sammen.»

«Like godt som du og far hadde det?» Han klarte ikke la være.

«Jeg var mer kjær i din far enn i mitt eget liv.» Stemmen hennes dirret.

«Var det derfor du spurte Helga Urtekone om hjelp da han lå for døden?»

Ansiktsfargen ble borte, og hun ble stram i masken. «Hva er det du prøver å si? Hva har du hørt? Ja, du må ikke tro annet enn at jeg vet at folk snakker. Men det vil jeg si deg, Andreas, uansett hva du har hørt, er det ikke sant!»

Andreas rettet ryggen og stirret henne hardt inn i øynene. «Du har rett i at folk snakker. Du skal visstnok ha bedt Helga om urter til å avslutte livet hans.»

En dyp nyve la seg blant rynkene i pannen hennes. «Tror du på det? Tror du på det folk sier?»

«Jeg tror mer på dem enn deg,» svarte han kort, og visste han såret henne. Men det var ikke det verste. Det verste var at det føltes godt å si det.

Til toppen