Fortiden banker på (Heftet)

Serie: Vingeslag 25

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2024
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Vingeslag
Serienummer: 25
ISBN/EAN: 9788202819996
Kategori: Romanserier
Omtale Fortiden banker på

Maria får høre hvordan det står til med Kristian, og reiser hjem for å hente Trond. Hun er forberedt på kamp.
På Bølsmarka får Maria vite en hemmelighet som beveger henne dypt. Hun rir til Stordalsvatnet, hvor hun tilfeldig treffer Andreas.

«Du trenger ikke gå for min skyld. Jeg rir hjem hvert øyeblikk,» sa hun vennlig.

Blikkene deres møttes, og brått kjente hun følelsene hun fikk da hun møtte ham som

ungjente. Noe varmt og inderlig. Noe …

Hun satte høyrefoten i stigbøylen og heiste seg opp i salen. Det var ikke mer å si, og følelsene hun kjente for et øyeblikk siden, hørte fortiden til.

Til toppen

Flere bøker av Jane Mysen:

Utdrag

Øverste lederkvinne sto for enden av bordet. På den ene langsiden satt Laurents – den første Fuglemannen Helga Urtekone stiftet bekjentskap med. Ved siden av ham igjen satt to kvinner – på motsatt side enda tre. Disse var ukjente.

Alle kvinnene var kledd i hvite kjoler. De var alltid det når de var samlet, men Fuglemannen var gråkledd.

At det var noe alvorlig som skulle tas opp, var ikke Helga i tvil om. Hvis ikke hadde ikke de viktigste menneskene i Søsterskapet tatt turen til Åfjord.

Hun forsøkte å trøste seg med at de til daglig levde som vanlige mennesker og hadde familie. Familiene var bygget opp på et vis som gagnet Søsterskapet. Tankene falt på Dankert. Han var et bevis på en slik forordning. Et barnløst ektepar, med et barn som ikke var deres.

«Da er vi samlet i Åfjord,» begynte Øverste lederkvinne. «Det er risikabelt, men vi er nødt til å handle.»

Helga skalv på hendene og foldet dem i fanget. Hun var ikke redd for disse menneskene, eller for hva de ville finne på. Men det var kjølig i huset, hun frøs mer enn da hun var yngre. Hun hadde ikke mye kjøtt på kroppen, det var stort sett bare skinn og bein, tenkte hun og betraktet Øverste lederkvinne, som fortsatte å snakke.

«Det gjelder Gjertrud og hennes familie, Maria og Vidar. Så er det Dankert,» la hun til og ble mørk i øynene. «De har alle trosset reglene.» Hun snudde seg mot Helga og satte øynene i henne. «Det var leit med ravnen.»

Helga nikket, det var virkelig trist. Savnet etter ravnen var stort og inderlig, som om hun hadde mistet en nær slektning.

«Dere husker alle hva vi står for; barmhjertighet, måtehold, taushet og forsiktighet.»

Kvinnene og Laurents nikket alvorlig.

Øverste lederkvinne fortsatte. «Gjertrud sviktet oss allerede i Hamburg. Hun flyktet da hun ventet Maria. Nå har historien gjentatt seg; Maria har forsvunnet med den utvalgte.»

Nok en gang snudde hun seg mot Helga. «Du skulle ordne opp i saken, og nå spør jeg: Har du funnet ut hvor de er?»

Helga ristet på hodet. «Jeg har snakket med Dankert og fikk inntrykk av at han vet noe, men han nekter å røpe det. Han vil at vi ikke skal hente Vidar før han fyller atten.»

«Dankert kan ikke stille krav,» brøt Laurents inn. «Han har å følge Søsterskapets ordre.»

Helga kjente nok en gang kulden i rommet.

«Forsiktighet.» Første lederkvinne stirret alvorstynget fremfor seg. «Vi må alltid være forsiktige, slik at vi ikke gjør vondt verre.»

Helga nikket alvorlig. «Derfor tror jeg det er best å føye Dankert,» sa hun hest.

«Jeg liker ikke tanken på at Dankert skal ha så mye å si, men vi stemmer over det,» bestemte Øverste lederkvinne og lot blikket sveipe over dem alle.

Helga sanset hvordan det spente seg i magen. Hun fremsto som trygg og sikker, visste hun. De hadde ingen anelse om hvordan det egentlig stod til med henne.

Alle rakte opp hånden for at Dankert skulle få det som han ville.

Helga slapp et lydløst sukk. Hun var lettet. Det kunne like gjerne gått andre veien.

Øverste lederkvinne snudde seg mot Helga. «Du har ikke oppnådd det du burde,» sa hun og hørtes streng ut. «Vi vet ennå ikke hvilken vei dette går, men skulle det bli slik at vi ikke finner ut hvor Maria er, vil vi bli nødt til å statuere et eksempel og vise hvordan det går når en ikke følger reglene og det man blir pålagt.»

Helga mislikte både ordene og tonefallet. Dette var en trussel, og forbitrelsen vellet opp i henne. Hun som i mange år hadde vært tro mot Søsterskapet, fikk nå en reprimande fra selveste lederkvinnen. Det hadde hun aldri trodd, men nå hadde det skjedd. Hun hadde ikke gjort det de ønsket, og om hun feilet flere ganger, kunne hun miste graden hun var blitt tildelt. «Nå når jeg vet hvordan dere stiller dere til Dankerts krav, blir det enklere. Denne gangen kan han ikke vri seg unna.»

«Godt.» Øverste lederkvinne lot blikket gli over forsamlingen. «Vi kommer til å bli i Åfjord en tid fremover. Så lenge det trengs.» Nok en gang lot hun blikket hvile på Helga. «Om Dankert nekter å oppgi hvor Maria og Vidar befinner seg, må vi gå til mer drastiske tiltak. Du får også i oppgave å lede ham inn på rett spor. Jeg misliker tanken på å ha brukt så mye tid på å lære ham opp, og deretter snur han ryggen til oss. Det kan vi uansett ikke godta.»

Helga nikket. «Jeg skal sørge for å gi ham beskjed.» Ordene kom, men hun hadde vanskelig for å tro på det hun selv sa. For i Dankerts øyne hadde hun sett en som ikke lenger lot seg lede. Han hadde fått smaken på friheten. Den ville ikke bli enkel å ta fra ham.

Til toppen

Bøker i serien