Døren til Adams kontor sto halvveis åpen da hun kom inn i gangen.

«Fie, er det deg?» hørte hun ham spørre.

«Ja, jeg har vært i Breidablikk en tur,» svarte hun og tok av seg hatt og kåpe.

«Kan du komme hit litt?»

«Naturligvis.» Hun nappet til seg vesken og lukket døren bak seg. «Hvor er Katinka?» spurte hun, og angret på at hun hadde vært så lenge borte. Det til tross for at hun hadde disse timene fri.

«Sist jeg hørte henne, var hun inne på kjøkkenet sammen med tjenestejentene. Jeg hørte henne le.»

Det gledet Fie at Adam godtok at Katinka menget seg med tjenerskapet. Det ville aldri fruen ha gjort.

«Hadde du en hyggelig tur?» spurte Adam.

«Ja, veldig.» Fie satte seg foran skrivebordet. «Gabriel og Bera er fortsatt ikke kommet fra Kabelvaag. De var ventende i går, men drengen skulle kjøre og se etter dem nå. De har sikkert moret seg, eller hatt det travelt. Unnskyld, jeg snakker for meget.» Hun la fingertuppene mot leppene og tidde.

Han smilte varmt mot henne. «Jeg elsker at du snakker. Og når du spiller piano, broderer, ler, puster …»

Latteren tok henne. «Når jeg puster?»

«Jeg elsker alt du gjør.» Han lente seg over bordet og strakte hendene mot henne. Hun tok dem, og ville nødig slippe ham igjen.

«Jeg føler det på samme måte,» sa hun lavt og alvorlig. «Hver stund jeg er borte fra deg, er en pine. Bare jeg hører du går i en dør, slår hjertet mitt fortere, og når jeg ser deg, er jeg verdens lykkeligste.»

«Det betyr at du elsker noen,» sa han forklarende.

«Jeg har aldri kjent det slik tidligere. Det er nesten skremmende.»

«Men også godt, håper jeg?»

«Ja, pinefullt deilig.»

«Jeg har tenkt mye på skilsmisse,» sa han og trakk hendene varsomt til seg. «Jeg har også skrevet et par brev som jeg må få sendt så snart råd er. Et til en sakfører og et til en god venn av meg. Han har mye kunnskap, både boklig og fra livet. Jeg søker ikke om skilsmisse ennå, men vil forhøre meg om hvordan jeg bør gå frem. Slik at det blir til det beste for oss alle. Jeg vil ikke at noen skal lide unødig. Dessuten er jeg prest, og det gjør saken enda vanskeligere.»

«Det er jeg glad for, men det vil likevel påvirke flere, vet jeg. Ikke minst Wanda.»

«Hun er en voksen, sterk kvinne og vil klare seg fint. Og som jeg har sagt før, skal jeg sørge for at hun ikke lider noen nød økonomisk.» Han sendte henne et smil over bordet. «Men dette skal ikke være din bekymring. Lov meg at du ikke ofrer verken Wanda eller skilsmissen noen tanker.»

«Hvordan skal jeg unngå det?»

«Du skal fylle det vakre hodet ditt med alt godt. Med hvordan du vil flytte om på møbler i stuen, hvilke gardiner og nips du skal ha fremme. Du skal tenke på alle de gode dagene og nettene vi skal tilbringe sammen. Vi kan bytte soveværelse. En ny begynnelse for oss to.»

«Vi må ikke forglemme Katinka, men ta henne også med i alle planene.»

«Naturligvis, men ikke ennå. Hun elsker deg som en mor, det har hun gjort fra første stund. Hun vil sikkert få et sjokk med det samme, men så vil det roe seg. Vi skal få det så fint, Fie, det lover jeg deg. I natt hadde jeg en underlig drøm. At en engel kom inn til meg. Den var så vakker, men mest av alt bar den med seg så mye lys og varme. Jeg følte meg lykkelig og fikk en slik god ro.»

«Sa den noe?»

«Nei, egentlig ikke, men den smilte, og jeg tolket det dit hen at den ga sin velsignelse til at du og jeg kan dele livet sammen.»

Fie kjente nesten et lite snev av skuffelse. Hun hadde håpet at engelen skulle si noe. Gi et sikkert tegn på at de gjorde det rette. Men, trøstet hun seg med, Adam var prest, så han hadde sikkert rett.

Hun reiste seg sakte. «Det er best at jeg går inn. Katinka lurer kanskje på hvor det blir av meg, og det er best at ingen finner oss her inne. Det kan lett føre til spekulasjoner og snakk.»

Han nikket. «Jeg kommer inn i stuen om en liten stund, må bare gjøre ferdig noe papirarbeid først.»

Katinka kom inn i stuen samtidig med Fie. «Der var du, kjære deg,» sa Fie. «Jeg tenkte vi skulle øve på noen nye brodersting i dag. Og vet du, her om dagen kjøpte jeg mer tråd i mange vakre farger. Jeg har det her i kurven min.»

Straks etter satt de tett sammen i sofaen med hvert sitt håndarbeid. Stunden var så god at Fie skulle ønske den aldri tok slutt.

«Har du sett noen pene gutter i det siste?» fisket Fie.

En svak rødme strøk over Katinkas lyse hud. «Hvor skulle jeg vel ha møtt dem?»

«Utenfor. Det er lov å titte i smug.»

Katinka nølte lenge. «Jeg har sett én. Nei, to. De er begge pene, men fattige.»

«Det har vel ingenting å si. Jeg mener, du skal vel ikke gifte deg som fjortenåring?»

«Nei, det skulle ha tatt seg ut,» lo Katinka. Så festet hun nålen i stoffet og så på Fie. «Tenk, til våren skal jeg stå konfirmant. Da er jeg voksen. Jeg gleder og gruer meg på samme tid.»

«Du skal ikke grue deg, det gjør deg ikke godt. Kjenn på gleden og forventningene, det er mye bedre. Snart må vi bestille sydame, som skal lage fotsid kjole til deg.»

«Tenk det, fotsid kjole.» Katinka sukket.

«Jeg skal be om gode sømrom, slik at den kan sys ut til våren, om den da skulle være for trang. Du vil jo fortsatt vokse i noen år til, og en så pen kjole må vare lenge.»

Adam kom inn. «Hva er det dere tisker og hvisker slik om?»

«Det er ikke for dine ører,» svarte Katinka rapt.

«Så så, ikke bli obsternasig, unge dame. Da får jeg bare mistanke om at det handler om meg.»

Katinka lo trillende. «Nei, det er det i alle fall ikke. Det er kvinneprat. Men jeg kan gjerne si det. Jeg må ha ny kjole til neste år, for da skal jeg konfirmeres.»

«Det skal vel bli både kjole og sko på deg. Leser du til overhøringen?»

«Ja, hver dag. Fie overhører meg hele tiden, og snart kan jeg alle spørsmål og svar i Pontoppidans forklaringer. Men det er sikkert den mest trettende boken jeg noen gang har lest.»

«Men også en av de aller viktigste,» tilføyde faren.

En tjenestepike kom brasende inn uten å banke på. Hun virket så oppskaket at Adam reiste seg.

«Er det hendt noe?»

«Ja, det e besøk tel han. Doktern e her, og …» Hun slo hånden for munnen.

«Men så send ham inn.»

Også Fie reiste seg, og da Gabriel kom inn, svimlet det for henne.

Til toppen