Akkurat idet Jostein stålsatte seg for den lite fristende turen hjem, hørte han en lyd bak seg igjen. Denne gangen lød det nesten som en som … pustet, slo det ham. Eller hadde han hørt feil? Var det kanskje bare vinden? Han snudde seg med en merkelig følelse av ikke å være alene.

– Hallo, er det noen der? spurte han.

Jostein ble stående og lytte, tenkte at dersom det hadde vært en katt som han trodde første gangen, så ville det vel ha vært naturlig om den enten hadde kommet frem for å bli kjælt med, eller hadde stukket av.

Han begynte å gå bortover. Var det innbilning eller hørtes det ikke ut som stoff som gnisset langs murveggen litt lenger borte? Han myste mot stedet lyden hadde kommet fra, og nå syntes han å skimte noe mørkt nede langs veggen. Kunne det være en forfrossen fyllik som lå der? En som ikke sanset noen ting? Han gikk bort og bøyde seg over den sorte skyggen. – Hallo? spurte han og søkte med hånden over en mørk, fuktig bylt. Han kjente rått ullstoff mot fingrene, følte at det liksom var en som stivnet til og samtidig forsøkte å trekke seg unna.

– Hallo? gjentok han og fikk plutselig tak i noe som kunne minne om en arm.

– Slipp meg!

En kvinnestemme?Jostein var overrasket, men nå slapp han i hvert fall ikke taket. For det var noe ved den stemmen og måten hun hveste "slipp meg" på, som fikk en bjelle til å ringe. Det var jo flere måneder siden han hadde sett henne sist. Hvis det da var henne? Kanskje det fantes flere slike jenter i København? Kanskje det var Jomfru Tidsfordriv? Men ikke før hadde han tenkt det, så slo han tanken fra seg, for hun var jo alltid så smilende og imøtekommende.

– Unnskyld at jeg spør, men hvem er De?

Intet svar.

– Er De klar over at hvis De ligger her i natt, så kan De fryse i hjel?

– Fint!

Jostein rynket pannen. Tenk å svare sånn? Men svaret ga ham også den bekreftelsen han trengte. Dette kunne bare være jenta med sjalet.

– De snakker stygt, unge frøken. Han trakk i armen hennes. – Kom, reis Dem opp. De får ikke lov til å ligge her!

– Nei, slipp meg, sa jeg! La meg dø!

– Aldri i livet!

Hun strittet imot da han trakk henne opp på bena og med bort til porten, men det tok han ikke hensyn til. Herregud, hun var jo bare en ung pike, husket han. Han husket også vannspruten hun hadde gitt ham i ansiktet. Selv om det hadde vært fristende å spørre henne hvorfor hun hadde gjort det, så lot han være, klar over at det antagelig ikke bidro til at hun ble mer samarbeidsvillig.

– Jeg har sett Dem før, sa han i stedet for, – og De trenger hjelp!

– Jeg trenger ikke hjelp. Slipp meg, ellers skriker jeg!

– Bare skrik så mye du vil, det er likevel ikke en kjeft som orker å gå ut i dette været, svarte Jostein rolig og dro henne med ut på gaten med et fast grep rundt håndleddet hennes. – Hvor bor De, så skal jeg følge Dem hjem?

– Jeg har ikke noe hjem. Slipp meg!

Hun begynte å slite seg løs, men Jostein holdt bare enda hardere. Han så at regnet hadde gått over til sludd, kjente kuldegradene i luften, men det ble bare til et tynt lag med slaps det som la seg i gatene. Hjemme på Jellerød lå det sikkert tykt med snø, tenkte han med et lite blaff av hjemlengsel, og kastet et blikk på jenta.

– Gjetter jeg riktig når jeg sier De har stukket av hjemmefra?

Hun svarte ikke, så bare trassig opp på ham.

– Vil De bli med meg hjem, få litt varme og …

– Mannsgris! freste hun og forsøkte nok en gang å rive seg løs.

Jostein så forundret ned på henne. Egentlig kunne han jo bare slippe og gi blaffen i henne, men han fikk seg liksom ikke til det heller. Hun var altfor ung til å drive rundt sånn.

– Hvis De er sulten, så har jeg brød og pålegg hjemme hos meg, fullførte han den begynnende setningen. – Vil De ikke bli med?

– Ha! Tror De virkelig at jeg frivillig går med Dem?

– Nei, det tviler jeg faktisk på, men jeg kan jo bære Dem.

– Kåte mannsgris! freste hun og spyttet ham i ansiktet.

I ren forfjamselse slapp han henne, bare for å være vitne til at hun la på sprang i samme øyeblikk.

Dette skulle hun ikke slippe unna med, tenkte han, tørket fort ansiktet med jakkeermet og la på sprang etter henne. Takket være det bleke lyset fra gasslykten et stykke lenger borte, fikk han med seg at hun løp mot broen ved Peblinge sjø. Han fikk raskt innhentet henne, og da hun skjønte hun hadde tapt, truet hun med å hoppe i sjøen hvis han kom nær henne igjen.

Et øyeblikk følte Jostein det som han deltok i et av tidens største dramastykker borte på teateret. Det kjentes fullstendig uvirkelig å se henne gjøre forsøk på å klatre over rekkverket, mens han selv stod med hendene i været og lovet at han ikke skulle røre henne. I neste øyeblikk gjorde hun helomvending og kom stormende mot ham mens hun begynte å slå løs på brystkassen hans. Det gjorde ikke vondt i det hele tatt, så han lot henne holde på noen sekunder, men da han så at det kom noen imot dem på broen, grep han likevel resolutt rundt begge håndleddene hennes og bad henne slutte.

Det var som om luften hadde gått helt ut av henne. Hun godtok at han holdt henne, men de brune øynene så vekk. Hun torde ikke å se på ham mens de ventet på at de andre på broen skulle passere dem.

– Vær så god, nå kan De få hendene Deres igjen, mumlet han. I det samme oppdaget han at sjalet hennes i kampens hete hadde åpnet seg og avslørte en svær kul på magen. – Herregud, måpte han. – Er De med barn?

Til toppen