Skarpt som sollyset hadde vært ute, følte Jostein seg nesten solblind da han en stund senere lukket seg inn i oppgangen hjemme. Han klarte ikke engang å se nøkkelen som lå under matten til frøken Krag, men følte seg frem med hånden og fant den. Han fikk låst opp døren, satt kurven inn i gangen hennes, låst igjen etter seg, og tok fatt på trappen opp til hybelen. Fortsatt hadde han disse rare lysende flekkene for øynene, de som gjorde det vanskelig å se i mørket, og de som gjorde at han nesten holdt på å gå på skikkelsen som satt oppe på det øverste trappetrinnet.

– I alle dager. Han myste forbløffet mot det mørket omrisset. – Kan jeg spørre hvem De er?

Juliane lurte på hvorfor han spurte så dumt og spilte så fremmed? Var det kanskje fordi han ble skuffet over å se henne igjen? Fordi han ikke ville vite mer av henne?

– Jeg ville bare spørre for aller siste gang, begynte hun tamt der hun hadde sittet og ventet på ham i snart to timer, – om du kanskje kan hjelpe meg til Sverige?

– Juliane? Jostein trodde ikke sine egne ører. – Er det virkelig deg?

Hun stusset over at han lød oppriktig forundret. – Du kjenner meg vel igjen?

– Nei, for pokker! Solen har blendet meg og … Han avbrøt seg selv, unnskyldte den spesielle mottakelsen og bad henne øyeblikkelig bli med inn. Det var først da han fikk låst opp døren og skjøvet henne innenfor at han oppdaget bylten hun holdt i armene. Et øyeblikk mistet han både munn og mæle, skjønte at noe var riv ruskende galt, samtidig som han et eller annet sted i hjernen registrerte at håret hennes var blitt kledelig lengere, at hun virket både høyere og smalere i kinnene, og at hun var forbausende pent kledd til tross for noen jordflekker og en lang revne i stakken.

– Du har stukket av, Juliane? hørte han seg selv si. – Du har tatt gutten din med deg og stukket av ...! Han måpte mot henne. – Er du klar over hvilke konsekvenser dette kan få?

– Jeg vet det, men. Øynene hennes begynte å flakke.

– Men du skrev jo under på papirene.

– Jeg vet det, gjentok hun og slo blikket ned. – Men hvis jeg bare klarer å komme meg over sundet, så.

Jostein var helt fortumlet, men han kunne ikke unngå å høre fortvilelsen i stemmen hennes. Han fikk summet seg såpass at han bad henne ta plass på sengen hans og fortelle ham hele historien.

Etterpå var han nesten like rådvill som hun var gråteferdig.

– Men hva med gutten? Har du helt glemt at jordmoren vet hvor du skal? Hun er i sin fulle rett til å komme og hente ham tilbake. Du har stjålet ham, Juliane, er du klar over det?

Til toppen