Lydløst lukket Synnøve døren og gikk bort og satte seg på sengekanten. Hun var bekymret for datteren. Trøstende strøk hun henne over ryggen. Datteren hadde følt seg ulykkelig det siste halvåret, men så nedfor som hun hadde vært de siste dagene, hadde de aldri sett henne før. I det lengste hadde de forsøkt å skåne henne mot ryktene, men da Kjetil hadde vært oppe på Jellerød et par kvelder tidligere, og hadde kommet hjem og fortalt at Jostein ikke kom hjem til jul, og sagt rett ut at Paal Martin trodde grunnen var den brunøyde piken som han hadde møtt i København, da knakk Irmelin sammen – og hadde ikke tatt til seg mat siden.

– Opp med humøret, Irmelin, prøvde Synnøve å trøste henne. – Det er så vondt å se deg sånn.

– Å, mor … Irmelin så opp på henne med rødkantede øyne. – Jeg kommer aldri over det!

– Jeg er like fortvilet som deg, Irmelin … Lensmannsfruen prøvde å svelge klumpen i halsen. – Hadde du bare ikke latt Jostein få sin vilje. Hvis du fortsatt hadde vært uskyldsren, hadde du i det minste hatt mulighet for å velge en annen pen og rik herremann en dag, en som passer til din rang. Du kunne ha valgt på øverste hylle, men i stedet er du merket for livet, og stiller på lik linje med de simpleste pikene.

– Ikke si det, mor, gråt Irmelin sårt. – Jeg vil uansett aldri ha noen andre enn Jostein!

Hun visste at moren egentlig mente å trøste henne, men ingenting ble bedre av å bli minnet på hvordan hun hadde gitt Jostein hele sitt hjerte, hele sin sjel og hele sin kropp, bare for å oppdage at han vraket henne, som om hun ikke var mer verd enn disse simple pikene som moren snakket om.

– Jostein påstod at jeg fortsatt var den samme pene piken, selv om …

– Ja, han har gått rundt grøten, svarte lensmannsfruen med blanke øyne. – Naturligvis ikke hva ditt utseende angår, men med det andre.

Irmelin fant frem lommetørkleet som lå under puten og pusset nesen. – I kveld er det akkurat ett år siden Jostein kysset meg ute på kirketrappen, gråt hun ned i lommetørkleet, – og når jeg tenker etter, så var det kanskje siste gangen han kysset seg meg så ømt og intenst med tungen!

Lensmannsfruen som tidligere hadde måttet hale alle opplysningene ut av datteren, ble et øyeblikk fullstendig blek av den uanstendige betroelsen. – Irmelin, slik snakker ikke pene piker, minnet hun henne på. – Det vet du godt! Og allerede der skulle du ha stanset ham! Jeg snakket jo med deg om det mange ganger. Husker du ikke at jeg sa at menn ikke tåler den slags? De blir dyriske av det og vil ha mer. Gir du dem lillefingeren, så tar de hele hånden, det er sånn de er. Det hadde holdt lenge at dere hadde gått arm i arm og kysset hverandre på kinnet inntil dere hadde fått ring på!

Irmelin ble ikke mindre ulykkelig av morens ord. Skamfull ble hun også. Hun ønsket på ingen måte å fremstå som uanstendig, men følte et sterkt behov for å få satt ord på sin fortvilelse, og få satt tingene i rett perspektiv. Moren prøvde sikkert å forstå, men det hadde vært lettere å ha betrodd dette til en jevnaldrende, en som kanskje hadde opplevd noe liknende selv, og som ikke løftet moralens pekefinger. Det var det siste hun trengte nå. Noen bestevenninne hadde hun ikke, ikke en gang en vanlig venninne, slik som de fleste andre hadde et par-tre stykker av. Jostein hadde vært den eneste ene for henne. Dessuten fantes det heller ingen jevnaldrende jenter her i omegnen som var av samme stand som henne.

– Jo, Irmelin, hørte hun morens stemme. – Jeg vet at jeg har sagt at du ikke måtte tolerere noe mer enn et lett kyss på munnen, nettopp fordi menn ikke tåler det. Jeg hadde ikke trodd det var nødvendig å utdype akkurat det noe nærmere?

Irmelin slo blikket ned. Bak i hodet husket hun godt at moren hadde sagt det, men allerede da hadde jo hun og Jostein kysset hverandre mange ganger med tungen.

– Men jeg lurer på hva du egentlig mente med det du sa i sted? kom det ettertenksomt fra moren. – Mente du at han etter dette spesielle … kirketrapp-kysset … begynte å miste interessen for deg?

Irmelin kjente at hun nikket med tårevåte øyne.

– Men var det ikke nettopp på nyåret han begynte å tiltvinge seg slik simpel og dyrisk omgang med deg? Det var jo det jeg fikk ut av deg i juni, etter mye om og men?

Irmelin slo hendene for ansiktet. Hun klarte snart ikke å redegjøre for noe lenger. Hvis hun fortalte moren at hun helt bevisst hadde tillatt Jostein dette, så ville moren i hvert fall mene at hun var uanstendig. Og da hjalp det nok lite at hun skyldte på at moren hadde forespeilet henne at da var de som ektefolk å regne. Det var jo tydeligvis ikke sånn det var likevel. Og ikke var Jostein en overgriper heller. Det ble i hvert fall helt feil.

Selv om hun ikke så på moren, kunne hun merke hvordan moren satte spørsmålstegn ved det hun hadde fortalt. Og uansett hvor dyrisk og simpel moren mente at slik omgang mellom en mann og en kvinne var, så var det vel nettopp det som var ment å knytte dem tettere sammen, det visste Irmelin.

– Jeg forstår det heller ikke selv, snufset Irmelin, – men alt forandret seg da. Hjertet stanset nesten opp da det gikk opp for henne hva hun var i ferd med å betro moren.

– Da hva? spurte moren undrende.

Irmelin følte ikke at hun hadde mer å tape. – Jeg vet ikke om jeg tør å si det, mumlet hun ned i lommetørkleet.

– Men har du sagt a, må du også si b, svarte moren, – og jeg skal prøve å lytte, og prøve å forstå, uten å avbryte. Selv om ordene sikkert vil falle meg tungt for hjertet.

– Men kan du love at du ikke forteller far det jeg betror deg? spurte Irmelin og pusset nesen igjen.

Lensmannsfruen ble noe overrasket. Hun var av den oppfatning at ektefolk skulle være lojale mot hverandre, særlig utad til. – Du kan stole hundre prosent på meg, Irmelin, hørte hun seg selv svare. – Og det er ikke fordi jeg vil gå bak ryggen på far, skyndte hun seg å legge til, – men det er ikke alt han trenger å få vite heller!

Irmelin tenkte seg ikke om et øyeblikk da hun fikk det svaret. Helt siden hun hadde vært liten, hadde hun følt at foreldrene hadde forskjellige syn på horepakket fra Sørheim, også selv om de prøvde å skjule det for henne. – Kan du huske da Thea kom hit i romjulen i fjor? spurte hun og kjente hvordan hjertet begynte å dunke hardt ved hennes egne ord.

– Naturligvis!

– Det var da Jostein begynte å forandre seg.

– Hvordan da? spurte moren og så rart på henne.

Det var nå eller aldri, tenkte Irmelin, som bare hadde lyst til å rive Thea ned fra den pidestallen som herr Jellerød hadde satt henne på. Men hun måtte gjøre det med list og lempe, skulle hun redde sin egen ære også.

– Det gjør meg vondt å måtte si det, fortsatte hun, – for jeg vet at du og far ikke ønsker å tro på det med forbannelsen, men jeg kan fortelle deg at allerede som barn så skjønte jeg at Thea var i besittelse av en farlig, ond og usynlig kraft. Først forstod jeg ikke hva det var, jeg var jo så liten, og hun virket så forsiktig … og så mild på en måte … Men jeg oppdaget raskt at det var noe rart med henne. Hun ville ha alt det jeg hadde, og fikk lurt det til seg på uforklarlig vis.

Hun holdt inne et øyeblikk mens hun husket den fortvilte følelsen da hun for første gang i livet forstod at hun hadde fått en konkurrent. Det var i skolegården da herr Jellerød hadde dukket opp. Plutselig var hun ikke herr Jellerøds førstevalg blant jentene lenger. Han hadde valgt å snakke med Thea, og lytte til henne i stedet for til Irmelin. Irmelin hadde vært vant til at han var snill mot de andre barna, det var sånn han var, men da hun så hvordan han smilte og blunket til Thea, og til og med kalte henne for jenta si, da kjente hun hvordan sjalusien hugget tak i henne. Det var en posisjon hun hadde vært alene om helt frem til da. Som hun hadde hatet Thea! Og bedre ble det ikke da horedatteren vendte tilbake til Engholt som voksen. Alt det som Irmelin hadde et eieforhold til, stjal Thea rett for nesen på henne. Og den største og mest verdifulle skatten hun noen gang hadde eid, og som var ment å bli hennes ektemann, gled rett ut av hendene på henne fordi Thea hadde forhekset Jostein med de lange stjålne blikkene sine. Irmelin visste det nok! Hun hadde med en gang forstått hvordan alt hang sammen. Jostein hadde spilt uberørt og påstod til og med at det bare var noe hun, Irmelin, innbilte seg. Alt mens han gled lenger og lenger bort fra henne, inntil han tydeligvis fant situasjonen så vanskelig på Jellerød at han valgte å stikke av fra det hele.

– Irmelin, jeg skjønner ikke helt, hørte hun morens stemme trenge inn i tankene hennes. – Kan du forklare litt nærmere hva det var hun fikk lurt til seg?

Til toppen