Døren gikk opp med et brak, og en mann i brynje og hjelm sto i døråpningen. «Herr Folke Bårdsson?» Stemmen var bydende, mannen så seg kritisk rundt i rommet.

Folke hinket frem. «Ja, det er meg.»

«Det kom et sendebud til kongsgården i går kveld.» Mannen trådte helt inn og lukket døren etter seg. «Sendebudet hadde ridd langt,» fortsatte han mens han mønstret Folke, det spjelkede benet og krykkene. «Helt fra Halland.»

Både Ingebjørg og de andre gjestene sto urørlige og fulgte med på det som foregikk. Det var ikke hver dag det kom borgmenn fra kongsgården på besøk til herberget, og alle var nysgjerrige.

Ingebjørg holdt pusten. Hva hadde skjedd? Hvorfor hadde det kommet sendebud fra Halland? Var det fra kongen, hertugen eller Folkes far?

«Han har ridd gjennom Vestergötland og Lödöse, gjennom Uppsala og Jämtland,» messet borgmannen høytidelig videre, som om det gjorde reisen enda lenger.

Ingebjørg kunne ikke begripe hvorfor han tok seg så god tid. Kunne han ikke si hva det gjaldt med det samme?

«Helt til han kom frem til Stjørdalen og fulgte pilegrimsveien hit til Nidaros. Over ti dager har han brukt på reisen. Han skulle ha tak i Jer, og det hastet.»

Det hastet? Hvorfor? Ingebjørg trakk pusten skjelvende mens hun stirret på den fremmede. Hun hadde vært så sikker på at de kom for hente henne at angsten fremdeles satt i henne, samtidig fryktet hun at det hadde skjedd noe som ville skape vanskeligheter for Folke.

«Vi fikk høre av abbeden i Elgeseter kloster at I befant Jer her,» sa borgmannen, dro frem en pergamentrull fra tasken og rakte den til Folke mens blikket hans igjen gled over rommet og herbergsgjestene. Det var tydelig at han undret seg over hvorfor en adelsmann befant seg på et sted som dette.

Folke leste fort gjennom brevet. Ingebjørg kunne se på ryggen og skuldrene hans at han var anspent, kanskje like redd som hun selv. Deretter løftet han hodet og så på borgmannen. «Takk. Er sendebudet på kongsgården fremdeles?»

Borgmannen nikket. «Han drar tilbake når han har fått hvilt seg ut.»

«Si at jeg kommer opp til kongsgården så snart jeg får noen til å hjelpe meg.»

Borgmannen nikket og skulle til å vende seg om. I det samme måtte han ha oppdaget Ingebjørg og kjent henne igjen, for han stanset og sendte henne et underlig blikk. Deretter åpnet han døren og forsvant ut.

Hustru Kristin klarte ikke å styre sin nysgjerrighet. «Jeg håper I ikke fikk dårlig nytt, herr Folke.»

Folke snudde seg mot Ingebjørg. «Kan du bli med meg ut et lite øyeblikk?»

Til toppen