Den halshugde kvinnen (Heftet)

Serie: Soloppgang 13

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Soloppgang
Serienummer: 13
ISBN/EAN: 9788202433208
Omtale Den halshugde kvinnen

Andrine er nygift og burde være overlykkelig. Men en ufattelig beskjed kaster skygge over hvetebrødsdagene. Hun blir også forvirret over å møte Maja for første gang. For hun er som en lys utgave av henne selv.
Stina finner morens hemmelige dagbok og klarer nesten ikke bære det som står der. Så dukker en inntrenger opp …

Stina sprang inn i huset, men bråstanset da den maskerte brått sto foran henne med en øks i hånden. Hun skulle til å skrike, men hånden hans la seg raskt over munnen hennes, og hun ble fanget i et stålgrep.

UTDRAG FRA BOKEN:

Albert stanset foran ham, men Mathias holdt fremdeles børsa i hånden, klar til å skyte. Det var som om hånden ikke ville slippe.
             «Hva gjør du ute så sent?» spurte han.
            «Jeg … er på vei til lensmannen.»
            «Hvorfor det?» Han nikket mot børsa. «Jeg synes du skal legge den fra deg. Du har vel ikke tenkt å skyte meg?»
            Mathias så dumt på våpenet før han la det i fanget. Han hadde vært så redd at han trodde vettet skulle forlate ham. 
            «Nå, hvor var du på vei, sa du?» Albert hevet brynene utålmodig.
            «Til lensmann Meller. Drapsmannen tok seg inn i huset vårt i kveld. Han skremte vettet av Stina.»
            «Jaså, så det gjorde han. Mot min Stina? Hva skjedde?»
            Mathias syntes at Albert var ufyselig. Han likte ikke de kalde øynene, og han hatet å høre svigerfaren si min Stina. «Det sa jeg nettopp. Men nå må jeg komme meg av sted. Det haster,» sa han og kjente vemmelsen bre seg i kroppen.
            «Det kan da ikke haste så voldsomt. Stina er vel i sikkerhet nå?» Stemmen lød som lyden av en vislende slange. Mathias grøsset.
            «Ja, selvfølgelig er hun det,» mumlet han.
            «Godt, godt. Da har du som ektemann gjort det rette. Hvorfor ikke bare reise tilbake til gården igjen og ta deg av Stina og sønnen din? Denne fyren er sikkert over alle hauger nå.»
            «Jeg kan ikke dra tilbake nå. Det er viktig å varsle lensmannen.»
            «Meller sover, og du kan være ganske sikker på at han ikke står opp og drar til skogs på denne tiden av døgnet. Ærlig talt, Mathias. Kom deg hjem til din hustru.» Det lød som en ordre, men Mathias aktet ikke å høre på ham.
            «Nei! Jeg drar uansett hva du sier,» sa han.
            Albert førte hesten nærmere og forbi ham, slik at han ble stående foran ham på stien. «Jeg nekter deg å ri videre. Livet til min datter er i fare og du forlater henne, som om hun ikke er verdt noe. Det finner jeg meg ikke i! Hun giftet seg med deg mot min vilje, men når dere først er blitt ektefolk, skal du også passe på henne! Det er en ordre!»        
            «Du har ingen rett til å gi meg ordrer, Albert,» sa Mathias kamplysten. Hvem trodde han at han var?
            «Jeg er din svigerfar, og du har å lystre, ellers drar jeg egenhendig og henter min datter ut av ditt hus. Hun lystrer meg,» la han selvsikkert til.
            Mathias fnøs. Dette tøvet kunne han ikke høre på lenger. Tiden gikk, og før lensmannen kom seg ut, kunne drapsmannen være borte. «Nå slipper du meg forbi, Albert. Jeg skal til lensmannen,» sa han og snudde hesten, men Albert stilte seg foran ham.
            «Jeg vil at du skal ta vare på Stina. Ri hjemover nå. Jeg kan varsle lensmannen. Jeg er på vei til Kongsvinger uansett,» sa han.
            Mathias stusset. Kunne han stole på det? For ham hadde det sett ut som om Albert var ute på en kveldstur. Han trodde ikke på at den forfengelige mannen skulle til Kongsvinger i den bekledningen. Han ville aldri vise seg der i arbeidstøy.
            «Hva skal du på Kongsvinger» spurte han.
            Alberts øyne flakket ørlite før han så rett på ham. «Det har du ikke noe med.»
            «Jeg tror ikke du skal dit. Du lyver.»
            «Hvorfor tror du det?» 
            «Jeg ser det på klærne dine. Så la meg ri videre, Albert. Ikke hold meg igjen lenger enn nødvendig. Dette haster.»
            Men Albert rikket seg ikke. «Nei, har jeg sagt!»
            Mathias følte seg kald innvendig nå. Han aktet ikke å la seg stanse av denne idioten. Han trakk fort i tøylene, og før Albert fikk reagert, hadde han klart å føre hesten ut i gresset og tilbake på stien igjen. Der satte han opp farten, og snart red han i galopp. Hovene dundret mot marken og hestens man pisket ham i ansiktet, men det brydde han seg ikke om. Han måtte bort fra denne mannen som ga ham grøsninger helt inn til benmargen, og som han aldri kom til å stole på.
            Nå var han snart ved fergeleiet, men det var ikke et menneske å se. Fergen lå på motsatt side. Han fant frem noen tennstikker og tente lykten, mens han førte Torden ned til vannkanten. Der hoppet han ned og tjoret hesten, så stilte han seg opp og svingte lykten frem og tilbake. Han håpet fergemannen var våken, slik at han kom seg over.  
            Han gjentok bevegelsen, men det så ikke ut som om det var liv der borte. Fanden også! Hadde han ridd hit forgjeves? Han burde kanskje ha lyttet til Albert likevel. Pokker.
            Mathias sto stille da han hørte noen bak seg. Fottrinn, tunge og slepende. Hva var det? Han snudde seg sakte – og så rett inn i en hvit maske! «Hvem er du?» spurte han åndeløst.

Til toppen

Andre utgaver

Den halshugde kvinnen
Bokmål Ebok 2014

Flere bøker av Jorunn Johansen:

Bøker i serien