Alva børstet håret og knep seg litt i kinnene, før hun reiste seg. Blikket gled mot kommoden og hun slo hånden over munnen for ikke å hyle.
Der lå boken som Ernst etterlyste, og som hun hadde lett etter. Hvordan var det mulig at den plutselig lå der?
Hun grep fatt i boken og bladde gjennom den med skjelvende hender, for hva sto det i den som var så viktig?
Sidene var blanke, men da hun kom midt i boken så hun at det sto noe der. Hun leste med store øyne.
Jeg vet at han er etter oss. Det er bare et tidsspørsmål før han kommer. Jeg kan ikke fortelle om ham til min ektemann. Jeg må holde det skjult at han har funnet ut om barnet. Jeg kan ikke … jeg kan ikke ødelegge den lykken han føler, for barnet er hans. Hans kjøtt og blod, men Gustav vet alt. Alt. Snart er vi ferdig. Snart dreper han oss, men jeg kan ikke fortelle det til Pernille. Jeg kan ikke …
Alva måtte lese en gang til for å forstå hva det betydde, men likevel forsto hun. Det var venninnen til Pernille som hadde skrevet dette. Piken i tårnværelset. Hun gikk igjen der, bodde der selv om hun for lengst var reist over til den andre siden. Hun var en hvileløs ånd, hun fikk ikke fred. Gustav, tenkte hun og kjente at redselen dukket opp igjen. Gustav har visst om meg fra jeg var spebarn. Han skjøt foreldrene, noe annet kunne det ikke bety, men han lot barnet leve. Hvorfor? Fordi hun var et lite barn?
Hun snudde seg og så at Olai var på vei til å våkne. Hun holdt hardt i boken, for her var beviset. Beviset på at Gustav skjøt foreldrene hennes. Hennes kjødelige far som hun aldri fikk møte.

Til toppen