Johannes ristet oppgitt på hodet. Jacob var ikke interessert. Han hadde en følelse av at broren kom til å gjøre alvor av beslutningen om å forlate gården når vinteren kom. De ville klare seg likevel, for det var tross alt ikke så mye å gjøre på den tiden. Men Johannes forbannet seg på at han skulle ta kurset på landbruksskolen. Boken Emma ga ham til fødselsdagen hadde fått ham til å innse at de drev altfor gammeldags på Vik. Det var stor utvikling i landbruket, og han ønsket å lære mer. Mye mer. Hvis bare faren kom tilbake, ville alt ordne seg. Brått husket han drømmen fra natten. Det var ingen hyggelig drøm, og han hadde våknet med en følelse av at det hastet. Hva som hastet, visste han ikke, men det gjaldt faren. I drømmen sto moren og faren på hver sin side av et dypt juv. Moren strakte ut armene. Faren sto stille en stund, før han tok sats og hoppet. Juvet var bredt, og faren falt ned i mørket. Akkurat da våknet han. Hjertet slo hardt og vondt i brystet. Det var så ekkelt å se faren falle. Jeg må finne ham! Få ham hjem, før det er for sent. – Jacob! Han gikk bort til broren, som hadde fjernet det siste potetgresset. – Ja? – Når vi har tatt opp rotgrønnsakene, drar jeg og leter etter far. Jacob virket ikke forbauset, det var som om han hadde ventet det. – Det syns jeg du skal gjøre, Johannes. – Ingen av oss får ro i sjelen før vi vet hvor han er og om han har det bra. – Nei, det er sant, men vi vet ikke hvor vi skal lete. Om han har dratt sør eller nord, øst eller vest. Det blir som å lete etter den berømte nåla i høystakken. – Det har du rett i, men vi må gjøre et forsøk likevel. Mor tvilte på at han dro til slektninger, og det gjør jeg også. – Han ville vel heller dra til venner. Hvis han fremdeles har noen. Peder har knapt vært borte fra gården siden han kom hit. – Hva med venner fra tiden han var ung? Hva med ...? Hva var det han het igjen, han som far snakket så mye om? De sendte alltid julekort til hverandre. Johannes tenkte seg om. – Per, het han. Det er jeg ganske sikker på, men etternavnet husker jeg ikke. Han og hustruen har jo vært på besøk en gang også. Det var sommeren før Elfrida døde, tror jeg. – Da vet sikkert mor hva han heter til etternavn. Jacob nikket tankefullt. – Han bor i Trondhjem, mener jeg å huske. – Akkurat! Det er slett ikke umulig at far dro dit. Der er det sikkert mulig å få seg arbeid også. – Ja, i hvert fall på havna. Du får ta en prat med mor og høre hva hun sier. – Det skal jeg gjøre, og om hun protesterer, drar jeg likevel. – Hvorfor skulle hun protestere? Jacob tok grevet og la det over skulderen. – Det må i så fall være hvis hun ikke ønsker at han skal komme tilbake. – Det vet du godt at hun gjør. Hun tenker ikke på annet ... – Kanskje ikke ... En grimase gikk over ansiktet hans. – Bare ikke min kjødelige far dukker opp her og får henne på andre tanker. – Nei, vet du hva! Johannes ble sint på morens vegne. – Har du ikke forstått at hun forakter Sverre? Eller hater, er vel et bedre uttrykk. – Hat og kjærlighet går hånd i hånd, sies det, men du har vel rett. Han så seg over skulderen mot Jenny, som var på vei opp fra åkeren. – Be mor slenge over kaffekjelen, kauket han. – Vi kommer snart.

Til toppen