Den maskekledtes spill (Heftet)

Serie: Soloppgang 42

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Soloppgang
Serienummer: 42
ISBN/EAN: 9788202527853
Omtale Den maskekledtes spill

Stina drar til Christiania for å ordne opp i arven etter Tor. På pensjonatet dukker det opp en mann som får hjertet hennes til å dunke.
Maja kommer på overraskende besøk til Josaksgården og finner fort årsaken til Andrines uro.

Isak lot søstrene være alene. «Hva er galt mellom dere to?» spurte Maja lavt da døren ble lukket bak ham.
Andrine så overrasket på henne. «Det er ikke noe galt mellom oss. Vi har det fint sammen.»
«Er det helt sant, Andrine?»
Andrine ble rød i kinnene. «Det er ikke slik som du tror. Vi har et problem.»

«Handlingen syder av hemmeligheter.» Monica Nyhus, bokelsker

Til toppen

Andre utgaver

Den maskekledtes spill
Bokmål Ebok 2016

Flere bøker av Jorunn Johansen:

Utdrag

De red langsomt videre, og snart var de ved tjernet. Her var det rim på trærne. Videre bakover lå den mørke, døde skogen. Det var trolsk her. 
Jøran hjalp henne ned av hesten. De lot hoppa gå løs. Den ville uansett holde seg i nærheten av dem.
«Her kan vi sitte, Maja. Rett ved tjernet.» Han dro ut et ullteppe fra salvesken, og Maja fant noen kvister under et grantre. De var litt fuktige, men de ville nok ta fyr likevel.
«Helga har ordnet alt,» sa Jøran fornøyd og dro frem svartkjelen. «Vi får smelte snø til kaffen.» 
Maja forsøkte å få fyr på bålet. Hun hadde vært mye i skogen med faren og visste hva hun skulle gjøre. Etter tre forsøk begynte det å knitre, og snart kjente hun varmen fra flammene.
«Jeg henter flere kvister,» sa Jøran og forsvant.
Maja samlet snø i svartkjelen og hengte den over bålet ved hjelp av en gren de hadde funnet.
Jøran var fort tilbake og la på flere tørre grener før han satte seg tett inntil henne. «Det er kaldt, men likevel er det deilig. Som jeg har savnet dette,» sukket han og så utover det islagte tjernet.
Maja var godt kledd, men hun kjente likevel kulden bre seg i kroppen. Hun håpet bålet ble større, for hun hadde nok vært mer robust før. Nå var hun blitt voksen, og på grunn av svangerskapet var hun ikke så mye utendørs som før.
«Fryser du?» spurte Jøran og la børsa på bakken ved siden av seg. 
«Ja, litt. Det er mye som er forandret, Jøran. Jeg håper jeg vil føle det annerledes når barnet er født.»
«Hva mener du med det?» Han så på henne med rynket panne. «Liker du deg ikke her?»
«Jo, selvsagt gjør jeg det, men alt var så mye enklere før jeg ble mor. Det er ikke bare meg lenger.»
Han nikket. «Det forstår jeg, men du vet også at barna våre har det bra hos Bjørg denne lille stunden. Vi trenger tid sammen, du og jeg, selv om vi er blitt foreldre.»
«Ja, Jøran. Jeg vet det, og det er magisk her.» 
Jøran løftet svartkjelen og smilte. «Snøen har i hvert fall smeltet. Det blir en liten kaffetår på hver.»
«Det skal smake godt,» sa hun og åpnet matpakken. 
Jøran gjorde i stand kaffen, mens Maja så utover landskapet. Langt borte så hun en elg som strevde for å komme seg frem. Hun forsto seg ikke på dyrene. Hvorfor gikk de der hvor snøen var dypest?
«Ser du elgen der borte, Jøran. Det er synd på dyrene nå som snøen er så dyp. Men hvorfor holder de seg ikke på stiene? Her er det jo nesten bart.»
«Den har kanskje været oss og trukket seg unna.»
«Ja, det kan tenkes,» sa hun og stirret innover stien. Så kvapp hun, for det kom noen til fots. Det var Marie, og hun var iført en slitt kåpe som subbet i bakken.
«Se, Jøran. Marie kommer,» sa hun forundret.
Jøran gløttet dit hun pekte. «Den damen får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg,» sa han lavt. «Tenk å gå alene gjennom skogen, slik som hun gjør. Og uten våpen.»
«Hun har alltid gjort det. Hun vet når hun er i fare – og når hun ikke er det. Du husker den gangen hun gikk forbi ulveflokken og de lot henne være i fred? Det var nesten som et under.»
Jøran nikket. «Ja, men hvordan kan hun være så sikker på at hun vet når hun skal dø? Det kan da ikke være mulig?»
«Marie er synsk. Ja, mer enn det også. Hun ser ånder og kan se inn i fremtiden.»
«Jeg har hørt det,» sa han og rakte Maja kaffekruset. Det duftet godt, men kaffen var altfor sterk.
Marie kom bort til dem. «Jeg så røyken fra bålet. Hva gjør dere to her?» spurte hun og takket ja til en kaffekopp som Jøran bød henne. Hun så ned i koppen og rynket brynene. «Den er tykk som gjørme og så svart at jeg blir urolig,» sa hun kryptisk.
Maja satte koppen i snøen. Hun mistet lysten på kaffe.
«Nå må du ikke skremme Maja, Marie,» sa Jøran ergerlig. «Problemet var at vi ikke hadde smeltet nok snø.»
Marie så lenge på ham. «Så det er hele forklaringen?»
«Selvfølgelig.»
«Du kan vel sette deg litt hos oss, Marie? Ikke bry deg om kaffen. Jeg vil ikke høre noen spådommer i dag,» sa Maja og så på henne. Men Marie var ikke lydhør.
«Jeg ser mørke skyer. Ja, som om det ikke har vært nok av dem! Tenk at Inga sto bak kvinnenes bortgang. Hun ble gal, stakkar. Nå ja. Hun er død nå og valgte det selv. Men det er noe annet jeg fornemmer nå ...»
Maja slo armene rundt seg og grøsset. Hun følte seg med ett utrygg. Marie burde tie stille. De skulle hygge seg nå. «Jeg vil ikke at du skal si noe mer, Marie, hører du?» sa hun.

Til toppen

Bøker i serien