Den store kjærligheten (Heftet)

Serie: Soloppgang 20

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Soloppgang
Serienummer: 20
ISBN/EAN: 9788202477097
Kategori: Romanserier
Omtale Den store kjærligheten

På Fall befinner det seg fire kvinner som alle venter barn; Andrine, Maja, Stina og Thea.

Andrine blir med bestemoren på tur, da livet med Isak ikke har blitt det samme etter at han kom tilbake. Stina gjør sitt beste for å hindre Inga i å gjøre slutt på livet i sorg over Viktor. Og Andrine prøver så godt hun kan å holde Carl unna.

Hun nikket. «Ja, jeg har det bra, Carl.» Hun så at blikket hans var varmt og søkende, og hun forsøkte å se en annen vei, men det nyttet ikke.

Til toppen

Andre utgaver

Den store kjærligheten
Bokmål Ebok 2015

Flere bøker av Jorunn Johansen:

Utdrag

Han gransket henne før han tok ordet. ”Jeg ser nok hva du tenker. Men du tar feil. Jeg er ingen morder, forstår du. Det var Klara som sto bak alt sammen. Jeg akter ikke å sitte i fengsel for noe jeg ikke har gjort.”
            Andrine trakk seg litt tilbake da han kom nærmere. Dette likte hun ikke. Han var direkte skremmende.
            ”Jeg bor her nå, og familien min tror på meg, så ikke døm meg så raskt,” sa han mørkt.
            ”Jeg dømmer deg ikke,” fikk hun endelig frem. Men hun trodde ham ikke. Espen bar på hemmeligheter, det var hun sikker på. Mørke hemmeligheter.
            ”Det er bra. Jeg har det godt her.”
            Da han gikk fra henne og forsvant inn i stuen til Stina, pustet hun lettet ut. Hun håpet hun ikke møtte ham igjen med det første.
            Herr Larsson kom snart med hestene, og Andrine satte seg på en brun hoppe som virket rolig.
            ”Vi rir nedover kjerreveien. Da kommer vi til bygda først,” sa han og svingte seg opp i sadelen, lett i kroppen som han var.
            ”Ja, det gjør vi.” Hun ønsket seg langt vekk nå. Espen hadde uroet henne. Det var mange dystre dyp i den mannen, slo hun fast.
            De red forbi grinden og videre nedover veien. Nå føltes det ikke så kaldt lenger. Hun merket at solen varmet ørlite i ansiktet, og det kjentes godt.
            ”Det er en foss ikke så langt herfra. Skal vi ri dit etter at vi har sett på bygda?” spurte han da hun red opp på siden av ham. Kjerreveien var bred her, og det var mulig å ri sammen.
            ”Ja, gjerne det. Er det langt til denne fossen?”
            ”Nei, noen kilometer, kanskje. Men jeg vet at det er mulig å komme seg dit uten problemer. Det er snøfattig på den strekningen, og jeg har lyst til å vise deg området. Det er synd at dere må videre til Namnå. Jeg skulle gjerne sett at du ble her lenger. At du ble kjent med Maja. Hun er en livlig jente, men snill som dagen er lang,” sa han med varme i stemmen, og hun forsto at han elsket sin datter høyt. Da kjente hun plutselig et sug i magen. Hun savnet sin egen far. Det var så lenge siden hun hadde sett ham. De levde sitt eget liv der hjemme på Kongsvinger.
            ”Jeg vil gjerne bli kjent med Maja, men hun forsvant før jeg fikk sukk for meg i dag. Bestemor ønsket å tale med henne, men hun kan være litt vel pågående. Det endte med at Maja gikk.”
            Herr Larsson nikket sakte. ”Uffda. Men det er slik min datter er. Hun er egenrådig, og ønsker hun ikke å tale med folk, gjør hun det ikke.”
            Andrine så seg rundt. Til venstre for dem lå Fallsjøen, som glitret hvit og islagt i solen. Det var tykk skog i enden av sjøen, og en liten åskam åpenbarte seg der borte. Noen fugler fløy i det fjerne.
            ”Din datter ligner veldig på meg,” sa Andrine og så på ham.
            ”Ja, jeg har sett det. Dere har nøyaktig de samme fargene. Men det er ikke uvanlig.”
            Han sa det i en lett tone, men igjen var det noe med øynene hans som rørte ved hjertet hennes.
            De red videre, og snart kom de til et stort, hvitt trehus, som måtte være kjøpmannens. Rundt det lå flere mindre hus, og bakenfor så hun vertshuset. Utenfor sto to hester bundet, og hun hørte latter der inne fra.
            Herr Larsson smilte. ”Dette er samlingsstedet i bygda. Ja, vi har også et bedehus, men det ligger ned mot Fallsjøen. Vi er da noen innbyggere her. Rundt tretti husstander. Mer er det ikke, men det kommer alltids folk forbi. Mange drar innom her for å sove over før de fortsetter reisen til Kongsvinger eller Christiania,” forklarte han.
            Andrine nikket. ”Det er fint her. Men mye skog. Tett skog,” la hun til.
            ”Ja, for folk som ikke er vant til det, kan det nok virke litt dystert. Selv er jeg vokst opp her. Mor og far kjøpte gården for mange år siden, og jeg ble født der,” la han til med et smil. ”Det var gode barndomsår, men det var alltid en sorg at mor og far bare fikk meg. Far beklaget det. Han ønsket seg en stor barneflokk. Det samme gjorde jeg, likevel endte det med …” Han tidde plutselig og dro hånden over det skjeggete ansiktet. Noe sårt kom frem i øynene hans, og Andrine lurte på hvorfor.
            ”Vi rir videre til fossen nå. Kjøpmannen har stengt i dag. Dessuten er det vel ikke så spennende for deg som er så godt vant. Det er sparsomt med varer der om vinteren og langt mellom fristelsene for en vakker ung kvinne som deg.”
            Hun nikket og smilte. Han hadde sagt at hun var vakker. Det var pent av ham.
            Han førte hesten inn på en smal sti, og hun fulgte etter. Skogen var enda tettere foran dem, og hun forsto hvorfor det var lite snø her. Andrine likte ikke mørket som lukket seg rundt dem, men lot være å si noe. Herr Larsson ville jo så gjerne vise henne rundt, og han var stolt av hjemtraktene sine. Hun likte ham for godt til å si noe som kunne virke sårende. Likte at han var så levende og hyggelig. Han hadde ikke vært slik tidligere. Det var som om skogen gjorde ham friere og mer avslappet.
            ”Jeg tror fossen er frosset, men det kan være at den ikke er det også. Fossen er stri, og selv om det fortsatt er iskaldt, kan vi kanskje se de frådende vannmassene,” sa han over skulderen.
            ”Det blir spennende uansett,” sa hun opprømt.
            ”Ja, det er virkelig vakkert der.”
            De red videre i taushet, og Andrine så på den stolte mannen foran seg. Han var rank i ryggen, og solstrålene som nådde ned til dem, fikk det svarte håret hans til å skinne.
            Etter en stund stanset hesten brått.  Andrines hest gjorde det samme.
            ”Er det noe galt, tror du? Det virket som om hestene værer noe,” sa Andrine.
            ”Se der borte. Det er en stor ulveflokk,” sa han lavt og pekte innover i skogen.
 
 

Til toppen

Bøker i serien