Skrikene blandet seg i hverandre. Emilia klarte ikke å skille sine egne rop fra
Victorias. Det eneste som skar gjennom var stemmen til Frank, som overdøvet alt
annet da han brølte gjennom den istykkerslåtte frontruta: – Kom ut! Kom
dere ut av bilen. Begge to! Jeg skal drepe dere! Gjennom en tåke av
redsel og en angst som ikke lot seg beskrive, så hun mannen som tårnet foran
bilen med øksen løftet til et nytt hugg.
UTDRAG FRA BOKEN: Jenny sovnet omsider, men våknet et par ganger utpå natten. Den tredje gangen
var det så vidt begynt å lysne i øst. Da sto hun opp av sengen. Hun hutret i det
kalde soverommet og skyndte seg å stikke føttene i filttøflene og trekke
lusekofta over nattkjolen, før hun gikk ut på kjøkkenet for å legge i ovnen. Hun
skulle til å gå tilbake til soverommet igjen, da hun kom til å kaste et blikk ut
av vinduet i retning av huset der Emilia og Frank bodde. Da ble hun stående
som fastnaglet til gulvplankene. Hun merket ikke at det var kaldt i rommet,
hørte ikke veden som knitret inne bak ovnstrekken. En blytung redsel fylte alle
lemmer og gjorde det umulig å bevege seg. – Nei! Kjære Gud, la det ikke
være sant! La det være et synsbedrag. La det være solen som speiler seg i
vinduene, eller … eller … Hun fant ikke flere alternativer. Det var ingen
tvil. Det hun så mellom trærne i det gryende dagslyset, var flammer. Grådige,
lysende, røde flammer som slikket mot himmelen, og tung, svart røyk som veltet
mot grantoppene og drev innover skogen til den gikk i ett med de mørke
skyene. Det brant! Franks hus brant! Slik hun så det fra kjøkkenvinduet, så
det ut som hele huset var overtent. Hun hadde ingen anelse om hvor lenge hun
sto der, kanskje var det flere minutter, kanskje var det bare noen sekunder, før
hun kom til seg selv og forsto at hun måtte gjøre noe. Emilia og Victoria
trengte hjelp. Hun hikstet og gråt mens hun, iført bare tøflene og
nattkjolen, med lusekofta over, løp ut av huset, bortover veien og opp den slake
bakken til Rigmor og Hjalmar. At kuldegradene fremdeles la markene hvite av
rimfrost, og at en sur vind trengte gjennom det tynne antrekket hennes, enset
hun ikke. Hikstende av mangel på pust og gråt, ble hun stående og hamre med
knyttnevene mot den stengte ytterdøren mens hun ropte av sine lungers fulle
kraft: – Hjalmar! Hjalmar! Rigmor! Dere må våkne! Dere må komme … Hun
ga seg ikke tid til å vente på noen reaksjon inne fra huset, men fortsatte å
banke og rope helt til hun hørte subbende skritt og døren ble åpnet. Lyset fra
utelampen falt bløtt over Hjalmars søvnige ansikt der han sto med håret
strittende til alle kanter, iført en slitt pyjamas som manglet to knapper i
jakken og med bare føtter på det kalde gulvet. – Hva i helsike …? –
Hjalmar! Du må ringe … Det brenner. Emilia og Victoria er der, de kan brenne
inne! Han har sikkert satt fyr på huset med vilje … Jenny bablet i vei med
usammenhengende setninger. Stemmen skalv så det var så vidt hun klarte å
snakke. – Hva er det du snakker om? spurte Hjalmar grettent. – Hjalmar,
hva er det? Nå kom Rigmor til syne i den mørke gangen, også hun med bustet hår
og i nattkjolen. Både blikket og stemmen røpet redsel. – Hva er skjedd? –
Det brenner! ropte Jenny. – Det brenner hos Frank og Emilia! Dere må ringe til
brannvesenet. Nå så Rigmor og Hjalmar det også. Det røde ildskjæret som
lyste opp den mørke morgenhimmelen i sør skyldtes ikke solen som var på vei opp.
Den var skjult bak et tungt skylag. Nå så de flammene og røyken, og det røde
gnistregnet som drev med vinden inn i røykskyene. – Herre Jesus! Rigmor var
blitt blek. Hjalmar var allerede på vei inn på kjøkkenet, der telefonapparatet
hang ved siden av døren inn til spiskammeret. – Nei og nei! Noe så forferdelig!
Jeg håper de har kommet seg ut. Men kanskje de sover, det er natt ennå … Hun
pratet og jamret seg hele veien inn til kjøkkenet. Der hadde Hjalmar tydeligvis
fått kontakt med brannstasjonen, for de hørte at han oppga adressen til
brannstedet. Etter å ha kontaktet både brannstasjonen og lensmannen, trakk
han på seg buksene og en slitt islending, før han dro en vindtett jakke over den
igjen og stakk de bare føttene ned i et par kalosjer. – Sokker, Hjalmar, du
må ha sokker! pep Rigmor, helt på gråten. – Du kommer til å fryse. Du blir syk
… – Blås i det. – Jeg blir med deg, klynket Rigmor. – Vent til jeg får
kledd på meg … Rigmor og Hjalmar var dratt av sted. Hjalmar på sykkelen, med
Rigmor sittende sidelengs på stanga. Jenny løp hjem til seg selv. Der kledde hun
fort på seg, før hun tok sin egen sykkel og fulgte deres eksempel. Det siste hun
gjorde før hun forlot huset, var å legge inn ekstra med ved i ovnen og skru
igjen trekken. Hun visste ikke hvorfor, men et eller annet sa henne at det kunne
være greit å ha det varmt og godt i huset når hun kom hjem igjen.
Forhåpentligvis ville hun ikke komme alene tilbake. Forhåpentligvis … Det
andre alternativet … det som medførte at hun kom til å vende hjem uten venninnen
og lille Victoria, ville hun ikke tenke på. Det klarte hun ikke å tenke på.