Evelina hadde sovet dårlig om natten på grunn av kramper i leggene. Hun hadde vært tidlig oppe likevel, og hadde spist frokost sammen med Johanna, Ørjan og Håkon. Så hadde hun hørt på søndagsgudstjenesten, som hun passet på å få med seg hver søndag. Men etter det hadde hun blitt så trett at hun hadde gått opp til seg selv og tatt seg en strekk på sofaen, under pleddet som Johanna hadde strikket til henne og gitt henne i julegave året før.
Nå var hun på vei ned trappen igjen, litt ør og omtåket fordi hun hadde sovet litt for lenge og litt for tungt. Det var sjelden hun sov på dagtid, hun følte seg ofte trettere etter slike småturer inn i drømmeland enn om hun sto imot trangen til å duppe av og kanskje heller gikk seg en tur eller fant noe å aktivisere seg med.
Hun skylte ansiktet med kaldt vann. Det hjalp litt. Hun følte seg mer våken etter det. Men drømmen hun hadde hatt, og som nok var den som hadde vekket henne, satt fremdeles i henne som en ubehagelig uro. Det kalde vannet hadde ikke klart å vaske den bort.
– Du må ha sovet godt, siden du sov så lenge, sa Johanna og så på Evelina da hun kom ned i stuen, der Ørjan satt og løste kryssord og Johanna spilte Ludo med Håkon. Søndagsfreden hvilte over stuen mens tunge regndråper trommet mot vinduet og buktet seg som sølvormer nedover mot vinduskarmen.
– Ja, jeg var langt inne i søvnen, svarte Evelina. – Er det noe kaffe på kjelen?
– Ja, den er nykokt. Johanna slo terningen og flyttet den røde brikken fire plasser fremover på brettet. – Hva skjedde i drømmeland da? spurte hun og lot Håkon trille terningen en gang til da den falt utenfor bordkanten.
– Jeg vet ikke ... Evelina ristet på hodet. – Jeg tror det var den drømmen jeg våknet av ...
– Hva drømte du da?
– Tja ... Evelina helte kaffe fra kjelen over i den koppen Lilja hadde gitt henne for flere år siden, der det sto bestemor på den ene siden. – Det er så rart ... Ja, du vet jo hvordan det er når man drømmer. Det er liksom ingenting som henger sammen. Alt er bare et sammensurium. Og så forsvinner det når du våkner ... Nå husker jeg knapt hva det var jeg drømte. Men det handlet om Julie.
– Å? Johanna så opp og ble sittende og holde terningen i hånden. – Jeg håper det var en hyggelig drøm.
– Ja ... jo ... det var det sikkert. Jeg husker ikke lenger, svarte Evelina unnvikende.
Det siste var ikke helt sant. Hun husket drømmen altfor godt. Og det hadde ikke vært noen hyggelig drøm.

Til toppen