Et teppe av handlingslammende tåke la seg over Lilja. Det var som om hun var tilskuer til en film, der filmrullen plutselig stanset og bildet bare ble stående. Der ingen, eller ingenting i bildet, rørte på seg. Først bare stirret hun, uten helt å klare å fatte betydningen av det hun så. Det var ikke før hun skjønte at det var blod – hennes eget røde blod – som var i ferd med å forlate kroppen og var en så makaber kontrast mot den hvite huden på leggen.
Det var da hun skrek. En drepende kulde seg inn over henne til den fylte hele henne. Hun skrek på nytt. Hva hun skrek, visste hun ikke selv, men Victor – og legen han hadde med seg tilbake til lugaren – hørte det helt ut i korridoren.
– Nei! Nei! Nei!
De gjentatte ropene fikk Victor til å sette opp farten. Han løp foran legen, forbi dørene med messingskilt med lugarenes nummer på, til han fant lugaren han og Lilja hadde fått tildelt. Legen nådde frem til ham idet han åpnet døren og nærmest stupte inn. Det første han så, var den tomme køya, deretter så han at døren inn til toalettet sto åpen. Før han rakk å tenke noe som helst, satt han på huk inne på den lille gulvplassen med Liljas hode i fanget og så at hun var i ferd med å besvime. Han følte seg dum. Og svak. For det var nå han skulle vise styrke. Likevel gråt han ...

Til toppen