Morder! Morder! Morder!
Det grusomme ordet hang i luften der Julie løp mellom trærne i retning bilveien. Det var som om det fulgte etter henne gjennom skogen. Det kom fra alle kanter, som en sverm med insekter som føyk inn og ut mellom trærne.
Morder ...
Hun ville løpe fra det grusomme ordet. Hun ville slippe unna. Det tok tid før hun forsto at ingen lenger ropte etter henne. Ordet fløt ikke lenger i hælene på henne gjennom skogen. Det var inni hodet hennes. Det fylte hodet, bak pannen, mellom ørene, i bakhodet og i nakken. Det var derfor hun ikke ble kvitt det. Hun kunne ikke bli kvitt det ... Det var som om det hadde satt seg fast der inne.
Hun sparket borti en trerot som lå delvis skjult av vissent løv, og hun endte hodestups i bakken. Hun skrubbet hendene på steiner og kvister idet hun prøvde å ta seg for, men hun hadde ikke tid til å kjenne på smerten. Hun måtte videre. Hun måtte få tak i hjelp til Torill.
For Torill måtte ikke dø. Hvis hun fikk leve, kunne ingen kalle henne morder. Barnet ... barnet Torill ventet, kom nok aldri til å bli født, men var det hun, Julie, som hadde tatt livet av det? Kunne hun kalles for morder fordi hun hadde hjulpet Torill å kvitte seg med det? Det var jo ikke ... hadde jo ikke vært ... noe ordentlig menneske ennå. Og Torill hadde villet det selv. Det var hun som ville det ...
Morder ...
Ordene inni hodet hadde begynt å legge seg til ro bak pannebrasken. De fløy ikke lenger omkring der inne som små demoner som klorte i hjernebarken. Nå var de blitt til ett eneste stort og smertefullt ord som fylte hele hodet. Det føltes bedre. Det var lettere å forholde seg til. Lettere å samle seg om. Ett eneste, men likevel like skremmende ord.
Morder ...
Hun ble liggende et kort sekund og stirre ned i skogbunnen mens hun lyttet. Det var ingen som ropte lenger. Ingen som kom etter henne. Bare en og annen kråke fløy skvaldrende inn mellom trærne. Hese, stygge kra kra, som om det gjorde vondt å bruke vingene.
Julie kom seg opp og fortsatte å løpe til hun fikk sting i siden og kjente blodsmaken i munnen. Da så hun bilveien bortenfor en åpen lysning litt lenger fremme. Mellom trærne så hun en lastebil kjøre forbi, og like etter en motorsykkel. Så ble det stille.

Til toppen