De var kommet i begynnelsen av mai da Bera fikk brev fra Nikolai. Dagen sto foran henne som rene julekvelden. I alle disse ukene hadde hun ventet på svar, og endelig kom det, som en dyrebar gave.

Den måtte spares på, så hun stelte først Andrine, ga henne melk og bar henne rundt i huset til hun begynte å bli trett. Da gikk hun ovenpå og la henne i vuggen. Men først da den lille var sovnet, tok hun fram brevet og brøt lakkseglet. Det var langt og tettskrevet.

Min aller kjæreste Skat.

Hva har du givet mig. Tenke sig til, en liten Datter. Min Lykke er saa stor at den kan ikke beskrives med Ord i dette Brev. Kunde bare Tiden fløiet fortere, slik at jeg kunde se eder begge to …

Bera leste sakte. Tok innover seg hvert eneste lille ord han skrev. Deretter hentet hun fotografiet hun hadde fått av ham og stirret lenge på det. Hun strøk fingeren over papiret og kjente savnet som en tung smerte i brystet.

«Snart,» hvisket hun. «Snart skal vi møtes igjen, og da skal du få se ho Andrine. Du skal få bær ho, suss på ho, snus inn den gode lukta. Du skal verkelig få kjenn kor stort det e å vær far tel et sånt lite vidunder.»

Litt over en måned igjen nå, så kom han nordover for å være sammen med dem hele sommeren. Han skulle få følge utviklingen til datteren over et par måneder, før han igjen måtte forlate dem. Bera ville helst ikke tenke på at han måtte dra igjen. Hovedsaken var at de skulle fylle disse ukene med alt som var fint. Nyte hvert åndedrag sammen, alle tre.

Hun la bildet fra seg og leste brevet enda en gang. Han spurte om Andrine fikk i seg nok melk, og om hun selv spiste nok. Så ramset han opp alt hun burde spise av fet og nærende kost. Som om hun ikke visste det, tenkte hun lattermildt. Dessuten glemte visst Nikolai at hun hadde Gabriel. Hun la brevet fra seg og satte seg rett ned for å skrive tilbake. Hun hadde jo så mye å fortelle. Om datteren deres, og om Truls ... For ikke å glemme at Marie var svanger. Hun var bare kommet et stykke på vei, da Andrine våknet.

Bera la straks skriveriene fra seg og løftet henne opp. «Du gråt ikke engang, bare klaga litt,» sa Bera ømt. «Men du skal slæpp å vær lei dæ så lenge mor di e her.»

Hun tok datteren med seg bort til vinduet og så ut mot fjorden, som strakte seg forbi huset. «Ser du storhavet langt der ute? Om nån uke kommer far din med båt derfra. Ka du tru som skjer da? Jo, han kommer tel å skjæm dæ bort enda meir enn ka æ gjør. Og så kommer han tel å kyss og smask så mye på dæ at du blir heilt svimmel. Antagelig får du ikke ligg i vugga di når du skal sov heller, før han vil hold dæ heile tida.» Bera tenkte seg litt om, før hun fortsatte småpraten: «Men der må vi nok si fra, trur du ikke? Du søv jo best i vugga di.»

Hun smilte ned mot barnet, og da oppdaget hun det. Øynene hennes var så smått begynt å gå over til brunt. «Du får far din sine mørke øya,» lo hun og kjente gleden bruse i kroppen. Dette måtte hun også fortelle Nikolai. Tenk så kry han kom til å bli. «Kver gang æ ser på øyan dine, tenk æ enda meir på han,» sa hun og kysset barnet på de små knyttede hendene.

Til toppen